Jeg kan se i mørket – Karin Fossum

En vakker bok om et forstyrret sinn

Jeg kan se i mørket er en vakker bok om et forstyrret sinn. Ingen kan beskrive det å ha et hjerte av stein slik som Karin Fossum. Hun griper tak i deg fra første linje, og slipper aldri taket.

Jeg kan se i mørket er en viktig bok. En roman som beveger uten å formane. En rørende historie om et skjørt sinn uten venner eller familie. Ingen emosjonell varme eller kontakt. Sosial tilbaketrekning og en jobb som utføres i iskald ensomhet. Hovedpersonens tragiske løsning og personlige paranoia er å lage en fantasiverden der han rettferdiggjør sine egne gjerninger.

En schizoid person

Riktor heter han, og har jobbet på Løkka Sykehjem i elleve år. Han er en ussel observatør til livet, som han selv sier, en som er utenfor alt og alle. Han har ingen gode forbindelser til andre mennesker, ingen trosse som hindrer han i å drive fritt omkring. Moren hans har fortalt at den står sterkest som står alene, og han fryder seg over ensomhetens frihet og fortreffelighet. Når han trenges opp i et hjørne, mangler han impulskontroll og evnen til å føle skyld. Riktor angrer ikke, for han er en schizoid person.

Eier ikke samvittighet

Riktors forstyrrede sinn får han til å gjøre ting som etter hvert får alvorlige konsekvenser. Han vet hva han gjør, og har en grunn, noe så enkelt som at drankeren Arnfinn stjeler en hundrelapp fra han. Eller når han er slem mot pasientene og gir dem sukkertøy i stedet for medisiner og lar livsnødvendige injeksjoner gå i madrassen i stedet for i kroppen. ”For en ulykke at vi blir så gamle,” sier han til seg selv, og fortsetter å plage de gamle. Eller når han ser en skiløper gå gjennom isen og forsvinne i dypet uten å varsle. Ingen andre har sett det, bare han. Han er den utvalgte som vet, men ikke varsler. Eller som han selv sier det: ”Jeg har ikke behov for å lette på samvittigheten. Jeg eier ikke samvittighet, så det er ingenting å lette på …”

En bok som gjør noe med deg

Når Karin Fossum skriver, virker det såre enkelt. Et par personer, en møteplass, en enkel ugjerning. Mysteriet ligger ikke i hvem som er skyldig, men hvorfor? Forbrytelsen er en konsekvens av psyken, så å si uunngåelig. Sakte, men sikkert tar hun oss med inn i et sinn som er ødelagt, og viser hvordan motiv er koblet til drap. Og det kanskje viktigste grepet: Hvilke forferdelige konsekvenser det får når sånne mennesker er på feil sted til feil tid. Fossum har fått mange priser for sine romaner, og vi tar neppe feil når vi antyder at dette er en roman du bare må få med deg. Rett og slett fordi den gjør noe med deg.