Visning – Lars Saabye Christensen

Treffsikker Saabye

Det er september, og sola legger inn siste runde. Foreløpig vet ikke Willy Bråten hva han skal gjennom denne skjebnesvangre høsten. Men han har en snikende følelse av at alt ikke er som det skal. Det er indian summer i forholdet til Cathrin.

Willy, eller Will som han foretrekker, kommer fra et småbruk ved Hurdalssjøen. Han bor i Ullevålsveien sammen med vestkantjenta Cathrin og har følelsen av at de er i ferd med å kjede hverandre. Willy skriver filmmanus og kan kunsten å pitche en idé som er så god at den får støtte fra Filmfondet, men aldri blir noe av. Cathrin er designer, og han går ut ifra at hun går på jobben når hun går hjemmefra om morgenen.

En landsens oppkomling

Innerst inne er Willy en engstelig og mistroisk sjel. En fyr som snoker i kjærestens saker. En landsens oppkomling med kjæreste og svigerfamilie flere nummer for store. For Willy er det nok å likne på alle de andre. «Du er en vits, men kan kanskje bli en forbannet god vits med tida,» sa en professor på filmskolen til han for flere år siden. Men spørsmålet er om han virkelig kan det, eller om han vil fortsette å flyte midt mellom alt. Være verken eller, både og, uangripelig, og ha sitt på det tørre, som Saabye så presist uttrykker det.

Trøster seg på visning

Cathrin og Willy går på visning for å ha seg på et eller annet bortgjemt loft eller soverom. De får en måneds gammel tispe, som Willy kaller Som Vanlig. Han er redd for at Cathrin kjeder seg, at hun har angst fordi livet ikke er slik det skal være. Når hun spør Hva mener du? vet han ikke lenger hva han skal si. Bare at dette er undertekstens tidsalder, at det må ligge noe mer bak Cathrins måte å være på. Men hva? Dramatiske ting begynner å skje, og filmsjelen Willy søker trøst i selveste Audrey Hepburn.

Treffer i solar plexus

Visning er nok et språklig mesterstykke fra Saabye. En sjelden kombinasjon av en roman og et filmmanus som utfyller hverandre perfekt. En glitrende karakteristikk av kontrasten mellom landsbygda i Hurdal og den hvite byen på Oslos beste vestkant. En sår fortelling om å forsvinne uten å ta farvel. Om å leve med Herbert Noll-komplekset: Å være verdens uheldigste menneske uten å ville det. Willy går opp i liminga uten å gjøre noe for å slippe unna. Saabye treffer i solar plexus, og lar deg sitte med det store eksistensielle spørsmålet når boka er slutt: Er det nå egentlig så sikkert at det er bedre å lage film for filmfiffen enn å kjøre plog i Hurdal?