TOTAL kommunikasjon
Camilla Colletts vei 1
0258 Oslo
Mobil: 920 80 380
bernt @ total-kommunikasjon.no
Ingen kan kunsten å manipulere leseren som Unni Lindell. I Brudekisten
gjør hun det på suverent vis. Du virvles inn i en historie der
drapsmannen er en løvetemmer som går inn i manesjen fullt synlig og
totalt uredd.
Få norske krimforfattere, om noen, kan kunsten å snekre plott som Unni Lindell. I hennes tiende roman om Cato Isaksen, og den femte der hans ustabile kollega Marian Dahle er med, befester hun sin posisjon i det øverste sjiktet av norsk krim. Lindell og drapsmannen har én ting til felles: Begge er ondskapens regisssør, iscenesetter hendelse etter hendelse, smart og handlekraftig, spiller marionetteteater med de høyst ulike karakterene og trekker i usynlige tråder for å få ondskapen frem i lyset. Til slutt sprekker trollet …
Kort fortalt, tolv år gamle Maike døde i arkivkjelleren på Gaustad sykehus i Oslo 1988. Politiet fant ikke noe mistenkelig, hun falt fra en gardintrapp og slo hodet i gulvet. To av hennes barndomsvenninner møtes over en middag 25 år senere for å snakke om det som skjedde. Rett etter middagen blir begge kvinnene, Emmy Hammer og Aud Johnsen, jaget. Sakte, men sikkert, trekkes den iskalde drapsmannen frem fra gjemmestedet på Gaustad.
Ingen vet at noen fremdeles har tilhold i Fyrhuset på Gaustad nå når foreldelsesfristen for drapet er i ferd med å gå ut. Aud Johnsen, journalist, blir brutalt drept i leiligheten sin i en fabrikkbygning langs Akerselva. Cato Isaksen og Marian Dahle settes på saken, og flere av pasientene som ble utskrevet da alle skulle ut i samfunnet blir etterforsket. Blant annet Aud Johnsens far. Sporene peker i retning av en diger kistemaker og en frakkemann som snakker om djevelske engler.
«Ondskapen er som en stjerne. Du kan ikke alltid se den, men du vet at den alltid er der,» sier en av de mistenkte når politiet aksjonerer. Og nettopp det er Unni Lindells styrke. Du hektes fast umiddelbart, kaster deg på den bratte spenningskurven som varer helt til siste slutt. Underveis blir du utsatt for uhygge på flere plan, og koser deg med lumre, mørke scener av beste Lindellmerke. Når karakterene også er av kjøtt, blod og tynnslitte nerver, blir Brudekisten rett og slett en uhyggelig bra krimroman. Men hvem er drapsmannen?
Når en krimforfatter snekrer sammen en høyst overraskende avslutning, kan det gå galt, men ikke med Unni Lindell. Jeg forbannet meg selv for ikke å se det komme, men forsto etterpå at det var så opplagt at det var umulig å se. Konklusjonen er enkel: Lindell innbyr til krimfest, folkens! Rottene tasler i kjelleren, den kalde murlukten slår opp fra kulverten og kurvkisten med drapsofferet er skjøvet inn i ovnen. For en djevelsk fest, sier jeg bare. Jeg skjelver fremdeles!