TOTAL Kommunikasjon
  1. Om TOTAL
  2. Tjenester
  3. Tekster
  4. Kunder
  5. Hjelpere
  6. Stedet for deg som elsker å skrive
  7. Skrivekurs i Firenze?
  8. Kontaktinformasjon

    TOTAL kommunikasjon
    Camilla Colletts vei 1
    0258 Oslo
    Mobil: 920 80 380
    bernt @ total-kommunikasjon.no

  1. Bokomtaler
  2. Forfatterintervjuer
  3. Intervjuer
  4. Kundemagasiner
  5. Produkttekst
  6. Bøker
  7. Skjønnlitterær tekst
  8. Reisesaker
  9. Portretter
  10. Pressemeldinger

Novellen «Å plukke stjerner» fra CappelenDamms «Signaler» – en debutantantologi 2010

”SKAL VI PLUKKE STJERNER?”

Året var 1970. Det var i begynnelsen av september, og faren hans var gravlagt for over en uke siden. Han hadde vært borte fra skolen siden begravelsen da Roger stod i døra og så på han med et blikk han aldri skulle glemme.

Når han tenkte på det nå, var 1970 et år han kunne ha klart seg uten. Et inneklemt år. I skvis mellom det året amerikanerne inntok månen, og året Bratteli klippet over snora på Ekofisk og utnevnte Norge til en oljenasjon. 69 og 71, greit nok. Men ikke 70. Det eneste han husket fra 70 var at faren døde. Og det som skjedde to uker etterpå. Og at Heyerdahl dro over Atlanteren med sivbåten.

Ellers ingenting.

Roger hadde vært på døra en gang før. Den dagen faren døde. Da han stod der en uke etter begravelsen, så Trygve på mora. Han kunne se at hun ikke ville ha noe med det å gjøre. Han hadde ikke noe valg, kledde på seg, lukket døra bak seg og ble med Roger ut. Ute var det uvanlig lummert til å være september. Roger stoppet, og så på han og gjentok det han hadde sagt da mora hørte på.

”Skal vi plukke stjerner, Trygve?”

”Hvordan veit du navnet mitt?”

”Spurte noen i gata,” sa Roger. De gikk bortover mot idrettsbanen uten å si noe mer.

Fulgte veien ned i dumpa, og passerte den stien som tok av til høyre mot Østmarka, og den store veien til Sverige. Den het Europaveien, og var den største veien han visste om. Månen hadde kommet fram, og han så silhuetten av blokkene på Bøler med snorrette lys på fasadene. Det var stille, og han tenkte at han var på vei til å plukke stjerner uten å vite hva det var.

Han visste ikke hvem Roger var. Om han hadde brødre eller søstre eller hvem moren og faren hans var. Bare at han bodde i nærheten av Bergkrystallen stasjon og alltid gikk for seg selv. Ingen ville ha noe med Roger å gjøre.

Han hadde hørt at han gikk på en skole for dem som ikke ville gå på skolen. En skole i byen. Kanskje var det sant, for han gikk i hvert fall ikke på skolen på Lambertseter. Han lusket mellom blokkene etter skoletid, forsvant like fort som han kom, og så aldri folk i øynene. Han så alltid forbi. Med et blikk som hos en skjærunge i trøbbel.

”Hva er det vi skal?” spurte Trygve da de passerte kiosken ved idrettsbanen.

”Vent og se,” sa Roger uten å se på han. Trygve turte ikke annet enn å bli med videre. Det var ingen ute, og det var rart. Det var alltid folk ute på den tida. Idrettsbanen lå øde, og det lyste blått fra høyblokkene i Antenneveien.

Når han tenkte på det nå, burde han ha skjønt at det var noe rart med den fredagskvelden i september 70. Noe med stillheten, den varme lufta, månelyset og stjernene. Og den måten Roger svarte og lot være å se på han på.

Men han var bare tolv år, og det eneste han tenkte på var å skjule at han var redd. For redd var han der han gikk og gløttet bort på Roger, som så uberørt ut. De svarte øynene hans så framover hele tida.

Han var konsentrert uten å være rastløs.

De passerte idrettsbanen, bøyde av mot venstre og gikk inn i en del av drabantbyen det ikke var bygd blokker på. Trygve kjente varmen gjennom genseren, lukket øynene og ba gud om å slippe å plukke stjerner. Når han åpnet øynene, så Roger på han og sa:

”Du ber vel ikke, vel?”

”Eh ... nei. Prøvde bare å gå i blinde,” løy Trygve.

”Gjør du det ofte, eller?” sa Roger. Trygve lot være å svare.

Roger ristet på hodet uten å si noe, og de klatret opp noen mosekledde rabber med lav og kvistfuru på. Mosen var glatt, og Trygve stusset da Roger rakte ut hånda og hjalp han opp. Kanskje fordi Roger var kald på hendene selv om det var varmt i været. Han sneiet borti rester av et piggtrådgjerde og begynte å blø på håndbaken, men lot som ingenting og stakk hånda i lomma. Det var for seint å snu.

De fortsatte innover. Det var enda mørkere, blokkene var borte, det var bare trær rundt dem. Det grønne teppet var mykt å gå på, og gav etter for hvert skritt de tok. Ryggen til Roger foran. Han bak på tynnslitte joggesko. Roger stanset, og Trygve skjønte at de var framme.

”Her er det,” sa Roger og så på han.

”Hva da?” sa Trygve. Han så seg rundt. Han hadde aldri vært der før.

”Du kan velge tårn,” sa Roger og pekte på to smale tårn rett foran dem. De var så høye at de forsvant opp i himmelen. Rundt tårnene var det gjerde med piggtråd, og der de stod var det hull i gjerdet. Roger klatret gjennom hullet, og ble stående og se på han.

Det var da han skjønte hva de skulle. De to mastene av flettet stål sørget for at folk i byen kunne høre Radio Lux, se Kvitt eller Dobbelt eller hva de nå ønsket seg. Faren hadde sagt at de var mer enn hundre meter høye, og han måtte holde seg unna dem fordi det var noe han kalte høyspent i dem. Trygve kjente en dirring i brystet, men det fikk han ikke gjort noe med.

”Er du klar?” sa Roger og gikk bort til den ene masta.

”Klar,” sa Trygve. Roger så på han, og spurte om han var sikker.

”Jævlig høy,” sa Trygve uten å svare. Han karret seg gjennom gjerdet uten å bruke den hånda som blødde. Han gikk bort til Roger, og tok på den masta han holdt i.

”Vi tar den?” sa Roger.

”Ser sånn ut.”

Han trodde stålet skulle vært iskaldt, men det var det ikke. Det var varmet opp av den seine ettermiddagssola. Så var han borte noen sekunder, kjente noe varmt nede i skrittet, og skjønte hva som hadde skjedd.

Han brydde seg ikke om det, hjernen hans var tømt for alt annet enn å plukke stjerner. Han registrerte et skilt med bilde av et oransje lyn, og under der stod det Advarsel. Under der igjen dette rare ordet faren hadde advart mot. Han så ned på buksa, som var mørkere rundt smekken, og tenkte faen heller, jeg skal vise han.

Og inni seg var han pissredd for å dø.

Så skjønte han at folk selv bestemmer om de skal dø. Han tok i stålet med den andre hånda, og svingte seg opp i masta. Lente hodet bakover, og så en strøm av stjerner fosse framover. Som om himmelrommet ville presse han mot jorda, og holde han tilbake fra det han skulle gjøre.

Men det var for sent.

Faren hans hadde vært interessert i galakser, stjerner og planeter, og Trygve visste at han kunne se fem tusen stjerner på en skyfri kveld. Og at det han så bare var et fnugg av alt som befant seg i universet. Tanken på hva som var aller lengst ute kom over han, men det var en umulig tanke, og han slo den ifra seg. Han så båndet av lys som løp over himmelen med så mange stjerner at de så ut til å berøre hverandre. Noen var gule, nesten rødlige i fargen. Andre var hvitglødende, med et kraftig, blåhvitt lys.

”Kom igjen,” sa Roger og begynte å klatre.

”Men hva med ...” sa Trygve, før Roger avbrøt og sa at det var ikke farlig hvis han var forsiktig. Trygve tok noen få tak for å vise at han dugde, og på én to tre var han så høyt oppe i masta at han ikke turte å se ned. Han så ansiktet til Roger på andre siden, så nært at han kunne ta på det. Når de var på høyde med taket til høyblokka i Antenneveien, stoppet de og så på hverandre uten at noen sa noe. Så tok de fatt på neste etappe. Underveis så de rester av fuglereir som ikke var bebodd, og Roger bare dyttet dem utfor kanten uten å se på Trygve.

Etter hvert kom lysene i byen fram, og over han var stjernene rammet inn av stål på kryss og tvers. Stålet skar seg inn i hendene når han klatret, men det gjorde ikke vondt. Han hadde en følelse av å mestre noe han ikke trodde han ville greie, og følelsen vokste seg større jo høyere opp de kom. Samtidig var det et sug i magen. Tanken på at det han gjorde var farlig.

De hadde klatret noen minutter uten å si noe da Roger stanset og sa at de var halvveis. Han strakk en hånd og et bein ut fra stålet, og så utover. Det stramme blikket hans løsnet, og han ble plutselig en helt annen Roger. Han så bort på Trygve og smilte et annerledes smil. Trygve mumlet noe om ”jævlig bra utsikt” før han skjønte at han burde holdt kjeft i stedet for å jatte med Roger.

Mens de stod sånn stakk Roger hånda i lomma, dro opp en gråpose med sukkertøy, og spurte om Trygve ville ha.

”Rustne padder,” sa han, og lo en latter Trygve ikke trodde det var mulig å le i sånne omgivelser. Roger gliste og sa: ”Ikkeno’ slår rustne padder når du skal plukke stjerner, Trygve.”

Roger stakk munnen inn i posen, og sugde til seg et par padder før han rakte posen gjennom gitteret. Trygve ristet på hodet uten å si noe, han turte ikke å løsne grepet. Roger tok to padder opp av posen, og ba Trygve lukke øynene og gape så høyt han kunne. Rett etterpå kjente han paddene gli inn i munnen, og åpnet øynene som om ingenting var skjedd.

Det var da Roger begynte å snakke om alt de så under seg, Trygve hadde aldri hørt han si så mye på en gang. Det var tydelig at han ikke hadde noe til overs for det han snakket om. Det lå en slags bitter undertone der hele tida, uansett om det dreide seg om blokkene på Bergkrystallen, mursteinskirken der Trygve ble konfirmert, T-banen som snodde seg mellom blokkene, eller buen av lys over åsen som skygget for byen.

Han snakket ustanselig. Ordene fosset ut av munnen, og frøs til is når de kom ut. Det gikk kaldt nedover ryggen på Trygve, og han fikk en følelse av at Roger ville si noe som var viktig, men ikke fikk det til og var irritert fordi han nøyde seg med å snakke om helt uvesentlige ting.

Roger ristet på hodet, pekte opp mot stjernene og sa at der oppe var det fint. Så rapte han. En lang, gurglende rap, som fra et dyr Trygve aldri hadde sett eller helst ikke ville se. Trygve syntes han så en tåre i øyekroken. De begynte å klatre igjen, og Trygve måtte slite for å holde følge. Det var som om Roger hadde fått nye krefter av å kvitte seg med det han bar på, og det tok ikke lang tid før de var kommet opp til toppen.

”Hørt om stjernehopping?” spurte Roger, og holdt seg fast i det øverste trinnet. ”Nei.”

”Ikke?”

”Nei, sa jeg.”

”Det er den beste måten å plukke stjerner på,” sa Roger. ”Du begynner med en som du kjenner fra før, finner nye stjerner like ved, hopper over til dem, plukker en etter en, og går hjem og leser om dem. Før du veit ordet av det, kan du navnet på en hel haug.”

”Aldri hørt om det,” sa Trygve. Han var fortsatt livredd for hvordan de skulle plukke disse stjernene. Det var rart å ha kommet til topps, under dem var alt ubetydelig og smått. Så hørte han en rar, skingrende lyd. Den bredte seg nedenfra, kom oppover og forsvant ut i rommet. Masta rørte på seg.

Det hadde begynt å blåse.

”Det er smart å starte med dem som lyser sterkest og ligger ved polene. Da trenger du verken kikkert eller teleskop.”

”Skjønner.”

”Se der!” sa Roger og pekte.

”Hvor da?”

”Der borte. Det er Karlsvogna, den lyser hele året. Ser du den, eller?”

Trygve så ikke bare Karlsvogna. Uten at han visste det, så han hele Store Bjørn, som Karlsvogna var en del av. Han fikk med seg hva Roger sa uten å høre på han. Fulgte den veien Roger hoppet, og sammen plukket de stjerne etter stjerne ned fra himmelen. Roger var i sitt ess og fortalte hva stjernene het på norsk og språk Trygve aldri hadde hørt før. Og når de gikk ut på den siste stjernen i enden av Karlsvogna og hoppet over til Corona Borealis, en halvsirkel med sju stjerner, hadde de plukket fjorten.

Lyden i stålet ble mer truende, og Roger sa noe om å hoppe tilbake til Karlsvogna for å plukke Camelopardalis. Eller Sjiraffen, som den ble kalt. Den lå like ved Karlsvogna, i et område ingen andre stjerner var å se. Trygve svarte ikke. Armene begynte å bli visne, han visste ikke om han orket å holde taket lenger.

Han tenkte på hvordan det var å dø. Hvordan hadde det vært for faren hans? Kanskje det ikke var så spesielt når alt kom til alt? Men i det aller siste sekundet før du døde, da var det vel slik at du kjente noe utenom det vanlige? Noe måtte da faren ha kjent da han lå på gulvet og vred seg og skjønte at det var slutt?

Han skulle aldri få vite det. Aldri mer se faren sin. Aldri mer være der han var.

”Slipp taket,” hørte han Roger si.

Det var noe med stemmen hans. Noe nytt. Bestemt og skummelt. Den smeltet sammen med lyden i stålet og virket truende. ”Klem knærne rundt stålet og legg deg bakover, sånn som turnerne gjør. Knærne holder deg oppe. Hører du hva jeg sier? Det æ’kke farlig ...”

Trygve slapp taket, og lente seg bakover, og Roger gjorde det samme. Begge hang opp ned, og Trygve skjønte at hvis han løsnet knehasene ville han suse ned mot bakken og bli knust i løpet av noen sekunder. Han hørte Roger si noe mer, noe om å hoppe fra Sjiraffen og plukke Cassiopeias signatur som var en M eller en W, han var ikke sikker. Han tenkte at det var det aller siste han gjorde, og hørte Roger si at det spilte ingen rolle om det var M eller W.

For de hang jo opp ned.

Han så plutselig en åpning, en hvit dør på gløtt, og lente seg imot den. Et skarpt lys slapp gjennom sprekken, og han gled inn i rommet og måtte lukke øynene. Han var i et mørke der han ikke maktet å tenne noen lamper. Han var der så kort tid at det var mindre enn det minste glimt han kunne tenke seg. Det var stille, og han syntes han hørte stemmen til faren, men skjønte ikke hva han sa.

Han åpnet øynene, og så at Roger hadde svingt seg opp og satt skrevs over den øverste kanten på masta. Det blåste sterkere, og han kunne kjenne at masta vibrerte. Roger så opp imot himmelen uten å holde seg fast. Han så ned på Trygve og sa:

”Skal vi hoppe?”

”Er’u gæern?” sa Trygve.

”Ikke no’ verre enn de fleste, trur jeg.”

”Hva mener du?”

”Har bare vært litt uheldig ...”

”Vi kommer til å dø,” sa Trygve og svingte seg selv opp i sittende stilling.

”Er du sikker?” sa Roger, og lente seg utover. I neste øyeblikk trodde ikke Trygve det han så. Roger lot seg falle framover, og idet han gled utfor skrudde han seg i lufta uten å holde i masta, som en turner. Et øyeblikk hang han i løse lufta. Så grep han tak i masta og firte seg raskt nedover. Trygve turte ikke se på. Han hadde lukket øynene.

Da han åpnet dem, var Roger på god vei nedover. Han var som en apekatt, og gled fra kant til kant så fort at det ikke var til å tro. Trygve så håret til Roger flagre som håret på Zorro når han red tvers over scenen på Symra kino, og tenkte at det han så ikke kunne være det han så.

Da Roger var borte, hørte han en stemme med en ekkel, metallisk klang. Det var som om lydene ble presset ut av strupen, og det var det siste han hørte fra den kanten på lang, lang tid.

”Jævlig synd at faren din døde ...”

I samme øyeblikk slo været om, og Trygve skjønte at han måtte komme seg ned så fort som mulig. Han hørte suset i stålet, og så trærne bli jaget av vinden. Alt var i bevegelse, himmelen var svart, stjernene var borte, og på den andre siden av byen så han lyset flerre skibakken i to. Sekunder senere smalt det, og han skjønte at lynet var et stykke unna. Det smalt på nytt, og nå var det tettere mellom lyden og lyset.

Han begynte å fire seg ned så fort han kunne. Han trodde ikke han kunne klatre så fort, at armer og bein kunne samarbeide slik de gjorde, det skjedde automatisk. Da han nærmet seg bakken, slapp han seg ned de siste trinnene slik Roger hadde gjort på toppen. Hender og bein klapret i stål. Når han traff bakken, falt han så lang han var bakover på gresset og ble liggende og høre på suset i trærne.

”Roger,” ropte han så høyt han kunne.

Ingen svarte. Bare bruset gjennom trærne, og dråpene som traff gresset. Det blinket og smalt, mastene stod og ristet, og hele tida var den ekle lyden der. Lyden av stål og kulde. Han var ikke redd tordenvær, men visste at når lyn og torden kom samtidig var det lurt å komme seg langt vekk.

Regnet kom, men Trygve ble liggende og tenke på det siste Roger hadde sagt.

Jævlig synd at faren din døde.

Hva mente han? Og hvor hadde han turnkunstene sine fra?

Han dro av seg genseren og skjorta, den var klistret til kroppen. Kjente at regnet ikke var så kaldt som han hadde trodd. Strøk hånda over magen, dro vannet fra ansiktet, og lot dråpene renne ned i nakken og nedover ryggen.

Vinden økte i styrke, og det kom lyder fra alle kanter. Høye, susende lyder fra trærne, og lave, skarpe lyder når dråpene traff bakken som piskesnert. Det var lyden av sirenen til en brannbil langt borte, og en skranglende lyd han ikke visste hva var. Sånn holdt det på i flere minutter, før alle lydene samlet seg til ett stort sug som fór over han og forsvant.

”Roger,” hvisket han og så opp på himmelen.

Han fikk ikke svar. Han satte seg opp og sa navnet hans en gang til, men fikk ikke svar nå, heller. Bare lyden av regnet som kom og gikk, og tordenskrall på vei mot Bøler. Han reiste seg, karret seg gjennom piggtrådgjerdet, og begynte å gå hjemover.

↑ Tilbake