Å plukke stjerner — av Bernt Roald Nilsen

Prolog

”SKAL VI PLUKKE STJERNER?”

Året var 1970. Det var i begynnelsen av september, og faren hans var gravlagt for over en uke siden. Han hadde vært borte fra skolen siden begravelsen da Roger stod i døra, og så på han med et blikk han aldri skulle glemme.

Roger hadde vært på døra én gang før. Den dagen faren døde. Da han stod der en uke etter begravelsen, så Trygve bort på mora. Han kunne se at hun ikke ville ha noe med det å gjøre. Han hadde ikke noe valg, kledde på seg, lukket døra bak seg og ble med Roger ut. Ute var det uvanlig lummert til årstida å være. Roger stoppet, og så på han og gjentok det han hadde sagt da mora hans hørte på.

”Skal vi plukke stjerner, Trygve?”

”Hvordan veit du navnet mitt?”

”Spurte noen i gata,” sa Roger. De gikk bortover mot idrettsbanen uten å si noe mer. Fulgte veien ned i dumpa, og passerte den stien som tok av til høyre mot Østmarka, og den store veien til Sverige. Den het Europaveien, og var den største veien han visste om. Månen hadde kommet fram, og han så silhuetten av blokkene på Bøler med snorrette lys på fasadene. Det var stille, og han tenkte at han var på vei til å plukke stjerner uten å vite hva det var.

Han visste ikke hvem Roger var. Om han hadde brødre eller søstre eller hvem moren og faren hans var. Bare at han bodde i nærheten av Bergkrystallen stasjon og alltid gikk for seg selv. Ingen ville ha noe med Roger å gjøre.

Han hadde hørt at han gikk på en skole for dem som ikke ville gå på skolen. En skole i byen. Kanskje var det sant, for han gikk i hvert fall ikke på skolen på Lambertseter. Han lusket mellom blokkene etter skoletid, forsvant like fort som han kom, og så aldri folk i øynene. Han så alltid forbi. Med et blikk som hos en skjærunge i trøbbel.

”Hva er det vi skal?” spurte Trygve da de passerte kiosken ved idrettsbanen.

”Vent og se,” sa Roger uten å se på han. Trygve turte ikke annet enn å bli med videre. Det var ingen ute, og det var rart. Det var alltid folk ute på den tida. Idrettsbanen lå øde, og det lyste blått fra høyblokkene i Antenneveien.

Han burde kanskje ha skjønt at det var noe rart med den fredagskvelden i september 70. Noe med stillheten, den varme lufta, månelyset og stjernene. Og den måten Roger svarte og lot være å se på han på.

Men han var bare tolv år, og det eneste han tenkte på var å skjule at han var redd. For redd var han der han gikk og gløttet bort på Roger, som så uberørt ut. De svarte øynene hans så framover hele tida.

Han var konsentrert uten å være rastløs.

De passerte idrettsbanen, bøyde av mot venstre og gikk inn i en del av drabantbyen det ikke var bygd blokker på. Trygve kjente varmen gjennom genseren, lukket øynene og ba gud om å slippe å plukke stjerner. Når han åpnet øynene, så Roger på han og sa:

”Du ber vel ikke, vel?”

”Eh ... nei. Prøvde bare å gå i blinde,” løy Trygve.

”Gjør du det ofte, eller?” sa Roger. Trygve lot være å svare.

Roger ristet på hodet uten å si noe, og de klatret opp noen mosekledde rabber med lav og kvistfuru på. Mosen var glatt, og Trygve stusset da Roger rakte ut hånda og hjalp han opp. Kanskje fordi Roger var kald på hendene selv om det var varmt i været. Han sneiet borti rester av et piggtrådgjerde og begynte å blø på håndbaken, men lot som ingenting og stakk hånda i lomma. Det var for seint å snu.

De fortsatte innover. Det var enda mørkere, blokkene var borte, det var bare trær rundt dem. Det grønne teppet var mykt å gå på, og gav etter for hvert skritt de tok. Ryggen til Roger foran. Han bak på tynnslitte joggesko. Roger stanset, og Trygve skjønte at de var framme.

”Her er det,” sa Roger og så på han.

”Hva da?” sa Trygve. Han så seg rundt. Han hadde aldri vært der før.

”Du kan velge tårn,” sa Roger og pekte på to smale tårn rett foran dem. De var så høye at de forsvant opp i himmelen. Rundt tårnene var det gjerde med piggtråd, og der de stod var det hull i gjerdet. Roger klatret gjennom hullet, og ble stående og se på han.

Det var da han skjønte hva de skulle. De to mastene av flettet stål sørget for at folk i byen kunne høre Radio Lux, se Kvitt eller Dobbelt eller hva de nå ønsket seg. Faren hadde sagt at de var mer enn hundre meter høye, og han måtte holde seg unna dem fordi det var noe han kalte høyspent i dem. Trygve kjente en dirring i brystet, men det fikk han ikke gjort noe med.

”Er du klar?” sa Roger og gikk bort til den ene masta.

”Klar,” sa Trygve. Roger så på han, og spurte om han var sikker.

”Jævlig høy,” sa Trygve uten å svare. Han karret seg gjennom gjerdet uten å bruke den hånda som blødde. Han gikk bort til Roger, og tok på den masta han holdt i.

”Vi tar den?” sa Roger.

”Ser sånn ut.”

Han trodde stålet skulle vært iskaldt, men det var det ikke. Det var varmet opp av den seine ettermiddagssola. Så var han borte noen sekunder, kjente noe varmt nede i skrittet, og skjønte hva som var skjedd.

Han brydde seg ikke om det, hjernen hans var tømt for alt annet enn å plukke stjerner. Han registrerte et skilt med bilde av et oransje lyn, og under der stod det Advarsel. Under der igjen dette rare ordet faren hadde advart mot. Han så ned på buksa, som var mørkere rundt smekken, og tenkte faen heller, jeg skal vise han.

Og inni seg var han pissredd for å dø.

Så skjønte han at folk selv bestemmer om de skal dø. Han tok i stålet med den andre hånda, og svingte seg opp i masta. Lente hodet bakover, og så en strøm av stjerner fosse framover. Som om himmelrommet ville presse han mot jorda, og holde han tilbake fra det han skulle gjøre.

Men det var for sent.

↑ Tilbake