TOTAL kommunikasjon
Camilla Colletts vei 1
0258 Oslo
Mobil: 920 80 380
bernt @ total-kommunikasjon.no
Hun leker seg med den menneskelige psyken i bok etter bok. Nå er det Carmen Zita som får gjennomgå. Karin Fossum er tilbake med nok en overbevisende roman.
Når Karin Fossum skriver det som mange kaller krim (men som er seriøse psykologiske romaner), handler det aldri om kompliserte plot og intriger leseren ikke skjønner mer enn halvparten av. Leser du Fossum, er du på fra første side. Det sies at det enkle er det beste, og hun kan kunsten å skrive enkelt om kompliserte sinn. I den ellevte Seijer-romanen er det store spørsmålet ikke hvem som er skyldig, men hvorfor?
Befriende enkle scener og et smalt persongalleri. Carmen og Nicolai, mor og far på 17 og 19 til en gutt på 16 måneder. Lille Tommy er akkurat som alle andre gutter på hans alder. Bortsett fra at han har Downs syndrom. De bor idyllisk til, i et lite hus ute i skogen, like ved Damtjern. En dag er Tommy borte noen minutter, og Carmen finner han druknet ved brygga. Fortvilet prøver hun og Nicolai å gjenopplive sønnen deres uten å lykkes. Det er i hvert fall versjonen hennes når Konrad Seijer ankommer åstedet.
Når Seijer tar fatt på etterforskningen, får han den følelsen han har fått så mange ganger før. Det er noe som ikke stemmer. Carmens måte å takle døden på gir næring til den vage følelsen av at brikkene i den opplagte forklaringen ikke passer. Nicolai på sin side møter den berømte veggen, og vi er vitne til en forstyrret stemning mellom dem etter Tommys drukning. Carmen ser fremover og tømmer hele huset for Tommys leker og klær. Nicolai sørger seg svart over å ha mistet den beste gutten i hele verden.
Samtidig kjemper Seijer sin egen kamp. En tilbakevendende svimmelhet gjør han urolig og rastløs. Tankene om at det kan være den samme, snikende sykdommen som felte kona hans for mange år siden. Kreft? Kanskje en svulst som trykker på hørselssenteret? Vondt å tenke sånn når man bor alene og bare har bikkja Frank å snakke med. Han kommer seg til slutt til legen, og får en diagnose. Jeg sier ikke hvilken.
To parallelle historier. Lavmælt og mesterlig fortalt. Hele tiden skaper Fossum skarpe og tydelige bilder med språket, det er en nytelse å lese. Og det er bra, for det er viktige etiske dilemmaer som tas opp. Maktkampen i forholdet mellom Carmen og Nicolai tvinger oss til å tenke over de små replikkene, de enkle gjøremålene, som til sammen viser hva slags mennesker vi har med å gjøre, og hvorfor de er blitt sånn. Gradvis avdekkes en sjelden sjelelig ubalanse, og først i siste setning faller siste brikke på plass. Takket være bikkja. Typisk Fossum. Helt genialt. Jeg sier ikke mer …