Djevelens barn – Chris Tvedt & Elisabeth Gulbrandsen

Praktfull krim og kjærlighet

Å kombinere krim og kjærlighet er en dristig litterær balansekunst. Djevelens barn er et eksempel på at det kan være en praktfull kombinasjon.

Det heter at konflikt er motoren i enhver fortelling, uansett om det gjelder kjærlighet eller krim. Chris Tvedt og Elisabeth Gulbrandsen gjør bruk av denne motoren på suverent vis i Djevelens barn. Når de i tillegg klarer å variere historien mellom dur og moll, dur når den djevelske volden bryter løs og moll når kjærligheten er sår og smertefull, har de utviklet en litterær toneart du ikke kan la være å elske. Djevelens barn er så ulidelig spennende og ubehagelig virkelig at du bare må, må, må lese videre.

Matre i trøbbel

Når vi møter Edvard Matre og hans univers for tredje gang, er han i trøbbel. Han er stuet bort i et kott, og har fått ansvar for «forsvunne mindreårige asylsøkere». Sjefen ber ham om å ikke lage noe mer oppstuss, ikke finne på noe mer tull, ligge lavt, det er nok nå. Og i Bergen sliter hans elskede Victoria med angst for hva hun har gjort. Den hun drepte er død, men har aldri vært så levende. Kjøleskapet hennes er tomt, og hun pisker smerte inn i kroppen. Fortidens skygge er som en tredje person i et trekantforhold.

Umulige løsninger

På hver sin kant tyr de til umulige løsninger for sin ensomhet. Når Edvard leter etter Reza som er forsvunnet fra et asylhjem, blir han kjent med Stine fra barnevernet, og sammen tråler de Oslos skumle strøk før Stine ber han med hjem. Victoria på sin side møter Oscar på vernissasje, han spiller fadoens toner på sin gitar, de som handler om tapt kjærlighet, sjalusi, sorg og smerte. Men er det den smerten som kan gi balanse i livet til Victoria?

Forrykende finale

Når Edvard tidlig i romanen kommanderes til Bergen for å ta seg av en mordsak i tillegg til asylsaken, skrus den kriminelle skruen til. Kom deg fortest mulig til Bergen, men hold fokus på saken, sier sjefen. Og saken handler om hvordan det er å være barn av djevelen, hvordan det er å vokse opp med de aller verste kortene på hånden, de kortene som gjør at det voldelige går i arv. Victorias behov for å vite alt om den personen hun myrdet kobles sammen med mordet på en etterforsker, og plutselig får Edvard Matre flere saker i fanget. På mesterlig vis samler forfatterne trådene i en forrykende finale med vestlandsnaturen som et vått, ufyselig bakteppe.

Slitesterk kjærlighet?

Det er deilig å lese en krimroman der kjærligheten er en del av det virkelige, vanskelige livet, og ikke bare en klisjé som er tatt med for å krydre vold og faenskap. Det sitrer bak i nakken når du leser om forholdet mellom Edvard og Victoria. Lidenskapen og sjalusien, smerten og avhengigheten. Edvard uttaler et sted at alle kvinner han har hatt frem til han møtte Victoria var uten betydning, som sider i en bok han bladde likegyldig gjennom. Det sentrale spørsmålet er om kjærligheten tåler alt, eller om den brutale virkeligheten til slutt trumfer lidenskapen mellom de to forliste hovedpersonene i Djevelens barn?