Gjenferd – Jo Nesbø

Stesønnen Oleg er drapssiktet:

Mission impossible for Harry H?

Når mannen i ny lindress går av flytoget på Oslo S, er det tre år siden han var her. Alt er nytt, men ingenting er forandret. En varmere, mer omsorgsfull Harry Hole, som ikke har glemt Rakel, er tilbake som pårørende til en junkie siktet for mord. Men kanskje mest fordi mord er hans yrke?

Politisjef Bellmann har fått slutt på heroinsalget i byen. Men et nytt stoff har dukket opp i kjølvannet av opprenskingen. Fiolin. Et drømmestoff for enhver heroinjunkie. Sterkere enn heroin, lengre virketid, og mindre sjanse for overdose. Fiolin er kjemi på høyt plan, og smugles ut av Norge. Men stoffet har også truffet Oslo selv som en asteroide. Ryktene sier at Mannen fra Dubai står bak, og pusherne har på seg Arsenaldrakter. Det viser seg at Oleg, stesønnen til Harry Hole, har vært pusher og offer. Han sitter på Botsen, og mye tyder på at han har tatt livet av junkiekompis Gusto, også kalt brunrotta.

Harry på frierføtter

– En rotte er verken ond eller god, den gjør bare det en rotte må gjøre, tenker Harry Hole og beveger seg inn i byens skumle undergrunn. Han går løs på en sak med forgreininger høyt oppe i det politiske liv og hierarkiet på Politihuset. Ved hjelp av gamle kontakter og nye krumspring klarer han å blåse liv i saken til Oleg. Vi følger han når han prøver fiolin, raider ekspertisen på Rikshospitalet, og kapprir med en av byens ledende sosialpolitikere. Og når han svømmer åtti meter under vann, skjender graver i nattemørke, beveger seg på det hippeste Sjømagasinet og finkulturens Opera. Og når han treffer igjen Rakel, når han kjenner fingrene hennes mot ryggsøylen, lukten av håret hennes, og forstår at de er der de var. Fortsatt. Og så, når de elsker. Og når han endelig frir. Alle ingredienser i et kriminelt godt eventyr er til stede, og du ofrer glatt nattesøvnen for å komme til bunns i mysteriet.

Mesterlig avslutning

Teknikkene som Nesbø bruker for å få oss hekta, er de samme som før. Korte kapitler og raske sceneskifter. Et skummelt bakteppe fra byens undergrunn. Et kjapt, rått språk, som får deg til å lese og lese uten stans. Det nye denne gang er at det finnes flere nye sider ved Harry enn en skrukkete lindress. Scenene der han endelig møter Rakel igjen etter tre år er alene verdt flere timers tapt nattesøvn. Det er også den kursive sidehistorien til Gusto, den utfyller historien perfekt uten å røpe morderen. Og avslutningen er mesterlig. Det påstås at alle gode ting tre, men ikke når Harry venter på at morderen skal komme til leiligheten der mordet Oleg er siktet for ble utført. Harry Hole har lyttet til fiolinkongen. Han har fulgt hatet, ”han sa at jeg skulle følge hatet,” og vet hva som venter han når morderen kommer. Og det som da skjer, kjære leser, det vil du helst ikke vite.

PS:

Hvorfor Gjenferd, sier du? Ifølge Harry Hole er kunsten med gjenferd å tørre å se på dem godt og lenge nok til du skjønner at det er akkurat det de er. Døde, maktesløse gjenferd. Fortelleren Gusto er ett gjenferd, og det finnes flere…

Askild Øregod, for eksempel. Tiggeren og tysteren som går igjen på kirkegården og i Kvadraturen. Han, som var så god til å lytte at ørene ble skåret av, kan fortsatt dukke opp og be om ”to øre”. Finnes det en etterkommer når presten møter et helt annet gjenferd på kirkegården i siste kapittel?

Og hva når gjenferdene rasler med skjelettet? Harry og Oleg var forelsket i den samme dama. Eller søsteren hennes. Spiller det egentlig noen rolle om hun heter Jim Beam eller fiolin? Uansett er hun smellvakker om kvelden og et sjøstygt gjenferd av en annen verden når du våkner neste morgen. Hvem av oss har vel ikke opplevd akkurat det?