TOTAL kommunikasjon
Camilla Colletts vei 1
0258 Oslo
Mobil: 920 80 380
bernt @ total-kommunikasjon.no
— Hvis jeg visste hva som skulle skje, ville jeg kjede både meg og leserne.
Innholdet kommer når jeg setter meg til. Opp Oridongo er ikke noe unntak.
Ingvar Ambjørnsen vet som regel lite når han setter seg til, som han sier. Men en idé har han alltid. Denne gang kom ideen da han fikk en kunstkalender til jul i 2007. Han bladde om til januarflaket, til et bilde laget av kunstneren Jack Vettriano. The Drifter var tittelen. En bykledd mann med hatt og koffert på en strand med klipper i bakgrunnen. Mannen hørte ikke hjemme der. Hvem var han? Hvor kom han fra? Hva skulle han? Det var godt nok for Ingvar.
Et år senere er ideen blitt til en roman om moden kjærlighet. To godt voksne mennesker med høyst forskjellig bakgrunn treffer hverandre. Ulf Vågsvik er en skadet person, slett ingen damenes Jens og med en noe dunkel bakgrunn. Kanskje har han sonet en lang dom. I løpet av soningen har han blitt kjent med Berit på Vaksøy, som har hatt slag og mistet mannen sin. Så en dag står Ulf på stranda på Vaksøy med pappkofferten sin. Han søker et tilfluktssted i livet, og finner det på reisen Opp Oridongo.
— Jeg fant på en øy som ikke finnes, og det er mange av dem langs den norske kysten, sier Ambjørnsen med et skjevt smil. — Når jeg skrev, var jeg kongen av Vaksøy og bestemte alt. Naturen. Utsikten fra huset til Berit. Hvor ting skulle skje. Hvem som bodde der, og hvem som skulle komme. Det ville vært dumt å researche et helt spesielt sted, og så la det skje der. Jeg har ikke bodd i Norge siden 1980-tallet og har ikke lenger de norske kodene, sier han.
Men han har kodene for å skrive en varm kjærlighetsroman. En annerledes roman med en rar tittel, tatt fra den type reiselitteratur som befant seg i mange norske hjem etter krigen. Kanskje er Oridongo en flod inne i mørkeste Afrika, kanskje ikke. I Ambjørnsens herlige miks av fakta og fantasi får vi assosiasjoner til en reise i en båt. En fysisk avsondring fra resten av verden. Og nettopp Ulf har vært låst inne i lang tid. Han har tatt den lange veien opp den mørke floden før han fant en slags frihet sammen med Berit på Vaksøy. Ifølge Ambjørnsen.
— Ulf gjør bruk av Oridongo-leksa si i møtet med Tom. Akkurat som Tom har han svevd i sin egen sfære. Vært gutten som låste seg inne i seg selv. Mange har spurt meg om dette er forlengelsen av Elling. Det overlater jeg til leseren å avgjøre, men jeg synes det er rart at de som har lest boka deler seg i to: De som sier at denne karen kjenner vi fra før, og de som sier at den tanken har aldri slått dem, sier Ambjørnsen med et smil. Kanskje har han vært så vag med vilje, og gjort forbindelseslinjene til Elling både opplagte og tvilsomme. Uansett er han ikke fremmed for tanken om å dra til Vaksøy en gang til.
Om Ambjørnsen er på Vaksøy nå, vet vi ikke. Men en ting er sikkert: Han er i gang med en ny roman. Han var kanskje i gang samme kvelden som siste side av Opp Oridongo ble skrevet. For det er sånn han er. En lystbetont skrivenarkoman. Helt hekta på å skrive, som han selv sier. Det tok ti år før han fikk antatt det første manuset, og siden har det blitt 40-50 bøker, han er ikke helt sikker. Han setter seg til hver dag etter middagen, og skriver til han kryper til køys. Dagtida går med til andre gjøremål. Lese aviser, svare på mailer fra leserne, gjøre kjedelige kontorsaker. Men når mørket faller på i Hamburg, er det én ting som gjelder for Ingvar. Å søke tilflukt i sitt eget skriveunivers.
— Jeg har jo ingen utdanning, så jeg får drive med det jeg får til, sier Ambjørnsen. At han «får til» skrivingen, er vel ingen i tvil om. Det har blitt mye heder og ære opp gjennom årene, uten at han er den typen som breier seg så mye med det. Han er i gang med en ny roman, har egen spalte i en tabloidavis og leverer essays på oppdrag. Og er ikke fremmed for tanken om å ta en ny tur til Vaksøy. Så folkens: Gi den mannen en ny kunstkalender til jul!