TOTAL kommunikasjon
Camilla Colletts vei 1
0258 Oslo
Mobil: 920 80 380
bernt @ total-kommunikasjon.no
— Det morsomme er å finne på noe nytt, og akkurat den følelsen har jeg kjent flere ganger
de to årene jeg har jobbet med Anger. Små, herlige lykkestunder når jeg har skapt noe nytt og
genuint.
Det begynte med at han skulle redigere Virgo fra 1988 fordi den skulle gjenutgis i pocket. Etter et par kapitler skjedde noe. Noe positivt. Nye verdier, andre karaktertrekk, en annen story ble gradvis til. Med utgangspunkt i den forrige. Midt i boken la han Virgo til sides. Siden har han ikke engang bladd i den. Men hva mente Roy Jacobsen med å skrive om en gammel roman?
— Jeg var en lutfattig mann i 1988, og da tilbudet fra Bokklubben kom var ikke Virgo helt ferdig. Jeg hadde ikke gjort mitt beste, var ikke tøff nok til å si nei, og det har irritert meg mange ganger. Mange vil kanskje si det er latterlig og patetisk, og jeg tenkte også mitt da jeg satt der og skulle rette opp de litterære feilskjærene, tilføre figurene nye dimensjoner, fikse på dialoger, stryke daukjøtt. Det skulle vise seg at det var ikke det verste. Det mest utfordrende var å løfte det gamle stoffet inn i det nye prosjektet. Det er kulere å finne på noe nytt enn å rewrite, for å si det sånn.
Anger er en bok som står på egne ben, ifølge Jacobsen, og den står fjellstøtt. Mens Virgo var en dyster dystopi, er temaet i Anger et tema vi alle kjenner og har et forhold til. Roy Jacobsen beskriver forholdet mellom far og datter glitrende. Menns manglende evne til å gjøre opp for seg. Maskulint idioti. Vi kommer tett inn på Larsen og datteren Marianne, Jacobsen har gjort dem mer allmenngyldige og interessante enn hva de var i Virgo. De har flere strenger å spille på, større register, rikere fargespekter. Og i det skjøre forholdet mellom dem er det først og fremst angeren som står i veien for at de skal klare å komme hverandre i møte.
— Larsen skjønner at han har gjort noe galt. Og angrer. Han forstår godt at han må holde seg unna, og er redd for å ødelegge nok en gang. Han legger en plan for hvordan han skal unngå henne. Anger er en sivilisert følelse som ofte blir en varig plan, i motsetning til skam, øyeblikksfølelsen som slår ned i deg og kanskje forsvinner like fort som den kom. Samtidig som Larsen og Marianne angrer, innleder de vakre og skjøre kjærlighetsforhold på tvers av alder og klasse, og det skal vise seg at det ikke er uproblematisk.
Å streve med samvittigheten er en krevende øvelse, og for Larsen er det ikke enkelt å be om tilgivelse. Han føler noe forløyet over det, ifølge Jacobsen, og finner ikke koden for å gjøre det godt igjen. Det er mye magisk realisme over den måten han prøver å løse det på, blant annet når han stapper pengene sine på en gammel flaske etter å ha prøvd forgjeves i banken. Samtidig er dette en klasseanalyse på ekte Jacobsensk vis, ikke minst forholdet mellom Larsen og Almlie-familien. Larsen lar seg ikke påvirke så mye av det ytre, han er i stand til å bo de fleste steder. Han har sine indre strømmer å stri med, det er det som er hans agenda.
— Anger er en roman med lys i enden av tunellen. Det er alltid et håp, ikke sant? Selv når vi tror alt håp er ute, er det ikke det. I begrepet anger ligger det et program for å oppføre seg slik at det kommer noe positivt ut av det, sier Jacobsen avslutningsvis. På spørsmålet om nye prosjekter, er svaret at han har ingen umiddelbare planer. Etter to års knallhardt arbeid med Anger er det godt med en pause. Skjønt pause? Jacobsen er, som mange vet, norrøn ekspert, og sammen med et par professorer holder han på med en ny oversettelse av islandske ættesagaer. Og så er det vel sikkert et filmprosjekt som skal følges, og noen diskusjoner det skal stilles opp i. Men rewriting av gamle romaner er han ferdig med. Det kommer ingen nye Seierherrer eller Vidunderbarn. De angrer han ikke på. Forståelig nok.