Forfatterintervju: Torkil Damhaug

Menneskets indre univers

Å finne sammenhenger i tilværelsen. Å orientere seg i en verden av motsetninger. Å nærme seg sannheter, men beholde skepsisen for det etablerte. Å ta standpunkt uten å kjenne kjernen til det du tenker på.

Spør du Torkil Damhaug hvorfor han skriver psykologiske thrillere, er svarene mange og gode. Han mener skjønnlitteraturen har en viktig funksjon i vår streben etter å forstå den tilværelsen vi er en del av.

— Skepsis og tvil er uunnværlige elementer i livet – og i mine bøker. Jeg vil ikke at mine personer bare skal godta. Jeg vil at de skal utvikle seg og stille spørsmål som gjør at de er i bevegelse. Sånn er det også i Døden ved vann. Liss godtar ikke svarene hun får i saken om søsteren forsvinning, men kjenner en slags vag sammenheng uten å vite hva det er. Så går hun i gang med sin egen etterforskning og tar sånne sjanser at jeg ble nødt til å ta vare på henne underveis.

Damhaug er opprinnelig lege og psykiater. Og genuint opptatt av å finne det interessante ved det enkelte menneske.

— Jeg prøver å finne frem til det interessante ved personene mine. Ser verden fra deres ståsted. Er opptatt av deres skjebne, hvordan de utfordres i drivende prosesser. Personene mine blir til underveis, i tråd med en uskreven kontrakt. De må fremstå som troverdige, og gjennomgår en utvikling i løpet av romanen. For meg er språk og personskildring det som kommer først.

I Døden ved vann behandler Damhaug sentrale temaer i skjønnlitteratur. Temaer som har med menneskets indre univers å gjøre. Han forteller gjerne hvilke og hvorfor.

— Søskenforholdet mellom Liss og Mailin engasjerer meg. Hvordan Liss stiller seg i fare for å få vite sannheten om Mailin. Hennes moral er også interessant. Ambivalensen herjer med henne, hele tida bearbeider hun skyld og traumer rundt det hun gjorde i Amsterdam. Et annet viktig tema i romanen er oppvekst. Hva har den å si for hva slags mennesker vi blir? Det er grunnen til at romanen begynner med en annen historie enn hovedhistorien, og at jeg har flettet brev mellom kapitlene. De hjelper leseren å se en sammenheng, uten å gi svar. Derfor slutter romanen slik den gjør. Mennesket har et valg i de fleste situasjoner: Å ta konsekvensen av sine handlinger eller la være å ta inn over seg følelsen av skyld og skyve den vekk.