TOTAL kommunikasjon
Camilla Colletts vei 1
0258 Oslo
Mobil: 920 80 380
bernt @ total-kommunikasjon.no
— Ikke et komma av dette er mitt liv, sier Tom Egeland overbevisende. Så har han da også
skrevet det han kaller Noe Helt Annet.
Det motsatte av Knausgård. En klangbunn av fiktive, men levde liv. Både skjønnlitterær og dokumentarisk. Ordene renner ut av munnen på den modige mannen. — Hvor slutter nå egentlig sannheten, og hvor begynner fiksjonen, sier han. Tja, si det? Etter å ha lest hans første skjønnlitterære roman er du ikke kommet så mye nærmere svaret. Men du har hatt en stor leseropplevelse.
— Ideen kom til meg da jeg var på Madeira i fjor sommer. Jeg besøkte Nonnenes dal, et vulkansk krater, og tenkte: Hva om det bodde en nordmann akkurat her? Hva ville da ha vært hans historie? Jeg begynte å veve sammen historier jeg hadde hatt i meg i opptil tjue år. Jeg hadde ikke funnet et litterært uttrykk for dem, hver av dem bar ikke en hel roman, men nå løsnet det. Og når det først løsnet, kom mye av seg selv.
Tre historier ble til ett verk, og noen måtte jo fortelle dem. Sønn, sønnesønn og oldebarn Victor Scott ble løsningen. En stakkarslig posthippie med et slektstre som kan skremme vannet av de fleste. En skribent på jakt etter inspirasjon, berømmelse og nye nedleggelser på kjærlighetsfronten. Full av seg selv, og ikke spesielt sympatisk. Likevel føler du med den slentrende fyren. Kanskje fordi han får vite så mye det ikke var meningen han skulle vite.
— Når jeg først skulle skrive en skjønnlitterær roman, har jeg valgt å være ambisiøs. Jeg elsker bøker som er ”larger than life”. Fedrenes løgner er nok mer i en anglo-amerikansk tradisjon enn europeisk. Jeg er svak for det episke, lekne, kanskje til og med burleske, og ikke det sosialrealistiske. Jeg burde kanskje ha holdt meg til krim, men det er jo sånn at du skriver best når du skriver det du har lyst til. Fedrenes løgner har den gode historien i bunnen og spenningsmomenter som får sin løsning underveis, så jeg har ikke fjernet meg så mye fra krim som noen vil ha det til. Det viktigste er at jeg gjør noe jeg har lyst til, og er fornøyd med det jeg har skrevet.
Grunntema i romanen er livsløgnen, ifølge Egeland. I nesten alle familier dukker det opp spøkelser fra fortiden når man skraper i fernisset. Victor Scott avslører tragedier hos sine nærmeste forfedre ved hjelp av brev, dagbøker og møter med familiemedlemmer. Heltene er ikke slik han trodde de var. De er løgnere og bedragere, og kontrasten mellom minner fra barndommen og sannheten er sterk kost. Egeland mener at livsløgner og fortielser ofte henger sammen med skam.
— Det vi er skamfulle over, vil vi helst ikke vise barna våre. Det blir umulig å fortelle, det er for vondt. Jeg tror livsløgner er jevnt fordelt mellom kvinner og menn, men har valgt et maskulint perspektiv, et innblikk i en maskulin sfære i denne boken. Selvsagt er det ikke bare en bok for menn. Kvinner er interessert i menn og deres følelser, og dessuten: Hvor mange mødre forteller sine barn om en utsvevende ferie de hadde på en gresk øy på 70-tallet? En annen god grunn til å ha fire menn i hovedrollene er at det er nok av kvinnelige forfattere som har skrevet krøniker med kvinner i hovedrollene.
Finnes de stedene han skriver om, tenker du kanskje. Ifølge Egeland er Grovøya, Theraz og Sumoa fiktive øyer skapt av fantasi og nitid research. Han bruker Google Earth for å skape bilder av steder han leser om, og leser mye historie og naturvitenskapelig stoff for å vite hva slags miljø han beskriver. Å skrive om en øde øy i Stillehavet har han drømt om siden han slukte Robinson Crusoe rått, og han leker seg med å sitere litterære ikoner som Knut Hamsun. Eller finner opp nye ord som banchifrukt på Sumoa. En ekstra utfordring i Fedrenes løgner var språket. Nesten arkaisk og svulstig når oldefar beskrives. Hamsunsk og gammelmodig når det er nobelprisvinner farfars tur, mens faren lever tettere opp mot vår tid. Victor selv har et slentrende, av og til litt pompøst språk, som blir stadig bedre utover i romanen. Også det er bevisst fra Egelands side.
— Jeg har dessverre en kjedelig skriverytme, sier Egeland når vi spør hvordan han jobber. Han skriver fra 9 til 12, spiser lunsj og går tur med bikkja, og så er det ettermiddagsøkt. Han prøver å skrive 1000 ord råtekst om dagen, og det går stort sett bra. De fleste bøkene er på cirka 100 000 ord, altså 100 råtekstdager før han er i mål. Men aller først gjør han research og skriver synopsis på opptil femti sider som han følger når han skriver. Og etter råteksten er det klart for rewriting. Han elsker å foredle, legge til og trekke fra, flytte på ord og avsnitt, det er først da romanen finner seg selv. Han skriver en tekst om igjen tjue ganger hvis nødvendig, og gjør endringer langt inn mot trykkingen av boken. Han styrer selv prosessen med bokens visuelle uttrykk, og er opptatt av alt fra papirkvalitet til valg av fonter og design av omslag. Det er viktig at boken er i tråd med tema og tidsånd.
— Jeg har en god idé, sier Egeland når vi spør hva som skal skje fremover. Å markedsføre Fedrenes løgner i intervjuer, på festivaler og bokbad og den slags er en nødvendig del av jobben med ny roman, men han har allerede ideen klar for neste Bjørn Beltø-thriller. Nå er han tent på krim igjen, og så får tida vise om det blir mest krim eller skjønnlitterært i årene fremover. Filmmanuset Hel Volley er et annet prosjekt, og han har en halvskrevet krim i skuffen. Men akkurat nå er han fornøyd med å ha gitt seg selv det albuerommet det har vært å skrive noe han hadde lyst til, selv om det er noe helt annet enn alle forventet.