TOTAL kommunikasjon
Camilla Colletts vei 1
0258 Oslo
Mobil: 920 80 380
bernt @ total-kommunikasjon.no
Hun har aldri vært noe særlig opptatt av selve intrigen i et kriminalmysterium. Å forklare hvorfor et menneske begår en kriminell handling er langt mer interessant.
Karin Fossum er genuint opptatt av det psykologiske rundt kriminaliteten, bøkene hennes bærer preg av det. De som dreper, er like forskjellige mennesker som alle andre, hun vil ikke generalisere kriminelle. Hvis hun kan nyansere kriminaliteten i samfunnet ved hjelp av sine romaner, har hun oppnådd noe vesentlig. I så måte har hun truffet blink i sin nye roman Carmen Zita, der en liten gutt med Downs syndrom blir funnet druknet i starten av romanen.
– Jeg har lenge hatt lyst til å skrive noe om skjebnen til dem som blir født med Downs syndrom. Da jeg var atten år jobbet jeg på Emma Hjorth som hadde pasienter med Downs syndrom, og jeg tapte mitt hjerte til dem. De er ofte svært sterke personligheter med stor ståpå-vilje, helt ute av stand til å forstille seg. Det er trist at 60 prosent av dem blir sortert bort, en utvikling det er all mulig grunn til å stille spørsmål ved. Interessen min gjorde at jeg valgte å ha unge foreldre med en gutt på to år med dette syndromet som utgangspunkt for romanen min, sier Fossum.
Hun ville si noe om hva som skjer med de unge foreldrene når etterforskningen viser at ikke alt er som det skal med ”drukningsulykken”. Moren Carmen, som helst vil være helt på toppen av livet, men har blitt hindret av den lille gutten, Tommy. Nå blir hun tvunget til å forholde seg, selv om hun aller helst bare vil gå videre. Faren Nicolai er langt mer melankolsk, og går sakte, men sikkert til grunne. To vidt forskjellige måter å takle døden til ens eget barn. Spørsmålet som hele tiden ligger som et klamt teppe over dem: Har den andre hatt noe med drukningsulykken å gjøre? Ifølge Fossum er Carmens måte å takle sin situasjon på skremmende. Men det er ikke bare Carmen som sliter med å takle livet. Også overbetjent Konrad Seijer har sitt å slite med.
– Seijer har alltid vært melankolsk anlagt, men har vært en velfungerende enkemann de siste årene. Når noe i kroppen svikter, vil han ikke vite sannheten, men etter et press fra datteren går han til slutt til legen og får vite sannheten. Spørsmålet er hvor lenge vi får glede av han, han er jo 55 år, en alder da mange politimenn pensjonerer seg. Det er mulig jeg stopper tiden, og skriver nye bøker med han i den alderen han er nå. Vi får vel se hva som skjer, sier Fossum lakonisk.
Når hun skriver førsteutkastet, skriver hun fort og gæli’, for å sitere henne. Historien må ut i et heseblesende tempo i løpet av et par måneder, og lite er planlagt på forhånd. Hun har en fornemmelse av forbrytelsen og er opptatt av at hovedpersonene skal ha troverdige roller. Når historien er i boks, starter selve jobben med å forme språket slik hun vil, ordne opp i unøyaktigheter, skape god gli i selve fortellingen. Hun bruker vanligvis et år på hele prosessen, denne gang halvannet.
– Jeg står opp om mårran, sier hun, og etter et par kruttsterke espressoer og en tur med bikkja skriver hun. På formiddagen er hjernen på det krystallklare, da blir bøkene hennes til. Ellers leser Karin aviser, mange aviser. Og bøker. Gjerne dyster, melankolsk poesi. Tarjei Vesaas var hennes ungdoms ideal og Sødergran, Boye, Hofmo, Sylvia Plath og Tor Ulven er noen av hennes favoritter. Alle representanter for den ypperste disiplin innen skrivekunst, og ikke minst opptatt av livets alvor. Akkurat som Karin Fossum.