Forfatterintervju: Karin Fossum

Karin Fossums store lidenskap

— Helvetesilden kom fort. I løpet av fem måneder skrev jeg meg gjennom stoff som helt sikkert har ligget der hele tiden. Det var annerledes.

Når Karin Fossum skriver roman, handler det om å skrive fort når selve historien skal på plass. Så starter det nitidige arbeidet med å forbedre, rendyrke språket, skru historien helt sammen. Å jobbe med språket er en lidenskap, hun elsker å skape flyt og rytme. Det er det som tar tid, men slik var det ikke med Helvetesilden. Fra første side skrev hun sakte og veloverveid, og etterpå var det lite å rydde opp i. Så lite at hele prosessen var over på fem måneder.

Egne erfaringer

— Helvetesilden er en viktig bok for meg, jeg har gitt mye av meg selv og skriver om mye jeg har kjent på kroppen. Å være hjemmehjelp. Å oppleve sykdom, alderdom og død på nært hold. Å ha en skrall økonomi. Å bli sviktet av barnefaren. Jeg skriver om mennesker jeg har kjent, det er lurt å skrive om noe man har erfart selv. Flere av de jeg møtte da jeg jobbet som hjemmehjelp er med, men selvsagt under et annet navn, sier Karin Fossum.

Veien til drapet

Det kommer aldri til å komme en dekadent overklasseroman fra Karin Fossums tastatur. Heller ikke en storbykrim med mye blod og forsofne politihelter. Og slett ikke en roman med en seriemorder i hovedrollen. Hun velger det bort, og skriver om det hun kan. Veien til drapet. Hvorfor en morder gjør det han gjør. Hun skriver om ofrene, lar oss bli godt kjent med dem, så vi føler tap og sørger når de dør. I Helvetesilden dør Bonnie og Simon på første side, og så starter arbeidet med å la oss bli kjent med dem, steg for steg.

Diagnosebrist

— Både Bonnie og Mass er alenemødre med hver sin gutt hjemme, og har veldig mye til felles. Begge er sviktet av barnefaren, har krevende gutter avskåret fra kontakt med faren av ulike grunner. Den ene er speilbildet av den andre, selv om de er i ulike faser av livet. Som lille Simon er også store Eddie en ekte mammadalt, og lever et liv i sosial isolasjon. Han vil helst ikke møte noen, er hjelpeløs og avhengig av Mass, men på internett har han kontroll. I en tid da gud og hver mann absolutt skal ha diagnose, er Eddie uten. Dermed faller han utenfor alle mulige kontrollorganer og nav-systemer, slår Karin Fossum fast.

Opphavsrett

Å vite hvor du kommer fra er viktig. Ifølge Karin Fossum er det et hovedtema i den nye romanen hennes, og et interessant spørsmål i disse surrogattider. Hun prøver å si noe om at barn har rett til samvær med og kunnskap om opphavet. For Eddie dreier det seg om å reise til København på egen hånd og finne graven. Den våkne leser sitter hele tiden med en mistanke om at Eddie aner hva som har skjedd, men Karin Fossum holder som vanlig kortene tett til kroppen så lenge som mulig.

Skapt underveis

— Denne gang ble mye av historien til underveis. Jeg kjente ikke helt til hendelsesforløpet da jeg begynte å skrive, men visste hvilke karakterer jeg ville ha med og hvilke temaer jeg ville beskrive. Når det gjelder morderen, handlet det om å gradvis plante avvik som kunne tyde på at noe kunne skje. For eksempel være fascinert over at bikkja avlives. Eller plage katta. Ellers er det jo slik at kriminalitet generelt ofte er et resultat av menneskelig nød, for eksempel skrall økonomi eller helsemessig brist, sier Karin Fossum.

Seijer & Skarre

Og Seijer og Skarre holder fortsatt fortet. De fortsetter å være 55 og 33 år, et grep som mange krimforfattere har benyttet seg av. Å fryse alderen. Karin Fossum liker politimenn som er seriøse og ordentlige, glad i jobben og dedikerte, glad i mennesker og svært lite dømmende. Hennes politihelter er i den kategorien, ser tragedien bak hendelsen og føler med de involverte. Dermed er de også leserens hverdagshelter, vi føler at vi kjenner dem.

Originale navn

— Det er en ekte lidenskap for meg, dette her, sier hun når intervjuet nærmer seg slutten. Å løse språklige utfordringer med karakterene mine som det eneste selskap. Hun elsker å skrive, bare det å finne navn på karakterene er en høyt elsket aktivitet som hun morer seg stort med. Navnene skal være originale og lette å huske. En Riktor, en Carmen Zita eller en Eddie Malthe, du glemmer dem ikke så lett. Kanskje ikke bare på grunn av det rare navnet, men først og fremst fordi historien blir sittende i deg lenge etter at du har lest den. Er ikke nettopp det et sikkert kjennetegn på god litteratur, enten den er kriminell eller ei?