Forfatterintervju: Karin Fossum

— Karakterene er det viktigste

— Jeg er ikke så opptatt av hvem som er skyldig. Jeg er mer opptatt av hva som får et menneske til å begå en ugjerning. Forbrytelsen er jo en konsekvens av psyken vår.

Karin Fossum har to litterære karrierer. En skjønnlitterær og en kriminell, så å si. Av tyve bøker dreier halvparten seg om psykologisk kriminallitteratur. Kanskje er noen av bøkene hennes hybrider. Selve intrigen er ikke så viktig for henne, det er karakterene hennes som er interessante, det er de hun identifiserer seg med. Særlig taperne, det er jo de som står for dramatikken.

Tydelige karakterer

— Karakterene i romanene mine må være tydelige. De må ha noe som gir dem et særpreg, uansett om de har hoved- eller biroller. Det kan være utseendet eller navnet, men helst må det ha med personligheten å gjøre. Leserne må bli så godt kjent med karakterene mine at de tror på dem og føler med dem, de må gjøre inntrykk. Hvis ikke blir det underholdning, og jeg skriver nok ikke først og fremst for å underholde, sier Fossum og legger til at hun er opptatt av dem som faller utenfor. Det blir stadig flere av dem som ikke greier alt de må greie i løpet av livet, og det er ikke så rart. Det er ingen ende på alt vi må greie fra vi blir født til vi går i graven, ifølge Fossum.

Lot Riktor få spillerom

Nettopp det å skape en troverdig karakter var også drivkraften når Jeg kan se i mørket ble til. Hun ville skape en karakter som ikke taklet andres hjelpeløshet, og plasserte han på et pleiehjem der nesten alle var hjelpeløse. Riktor skulle ikke nødvendigvis drepe, hun ville se an utviklingen hans, og det ble til at han pinte og plaget pasientene. Bevisstheten om at han var i stand til å ta liv kom etter hvert, men hun var ikke sikker på hvem han skulle ta livet av. Han var det hun kaller en schizoid karakter, en som ikke er i stand til å etablere gode forhold til andre mennesker. Rett og slett et forstyrret individ.

Lidenskap for språket

— Jeg brukte ett år på Riktors historie. Tre måneder gikk med til å skrive selve historien, og resten gikk med til å forbedre, rendyrke, skru historien fastere sammen. Det skal ikke være noe tilfeldig i en god roman, så jeg går gjennom hver eneste setning i etterarbeidet. Jeg elsker å jobbe med språket på den måten, det er en stor lidenskap for meg. Å se at det henger sammen, at rytmen er der, at språket flyter. Jeg skreller vekk utenomsnakk, prøver å si mye på liten plass og være rett på sak hele tiden. Digresjoner lirker leserne mine ut av den kloa jeg ønsker å sette i dem fra første side, og det vil jeg helst unngå, sier Fossum.

En del av et spill

Og allerede i tittelen til den nye boka slår hun kloa i oss. Riktor føler seg utvalgt, han har et godt mørkesyn, og kan se tvers gjennom mennesker. Fossum lar han få lov til å innbille seg at han er en ekte menneskekjenner, og når det motsatte viser seg blir han både snurt og sint. Det går likevel ikke mer inn på han enn at han går videre på sin vei som avviker, og hans paranoia er at han er en brikke av et større spill der en annen trekker i trådene, et spill som til slutt skal gi Riktor en kjæreste og livet en mening. Slik frigjør han seg fra fryktelige gjerninger, og gjør sine patologiske forestillinger til en realitet, ifølge Fossum.

Vil forstå morderen

— Jeg prøver å forstå morderen, sier Fossum og ser tvers gjennom meg. Altså har hun en annen agenda enn mange av hennes kolleger. Hun baserer bøkene sine på noe annet enn intriger, samtidig vil hun selvsagt gripe en god intrige med begge hender hvis den skulle dukke opp. Hun er opptatt av kriminalitet som fenomen, og følger interessert med på den ”virkelige” kriminaliteten. Ingen ønsker i utgangspunktet å bli morder, og det er nesten ingen som erkjenner skyld, men de fleste har det til felles at de har landet i en situasjon der de ikke klarer å se noen annen utvei enn drapet. Seriemordere har hun ingen sans for, hun befatter seg aldri med dem i bøkene sine.

En god dag på jobben

Sette seg foran skjermen om morgenen, ingen som forstyrrer, ingen googling for å sjekke og researche alt mulig hun ikke vet. Nei, bare den gode stillheten som stimulerer tankene og fantasien, og understøtter den skjøre konsentrasjonen. Å skrive hver dag, hvis ikke noe nytt så skriver hun om igjen. En viss form for struktur på dagen, inkludert tur med bikkja TinTin i den fantastiske naturen som finnes utenfor vinduet hennes. Å være inne i språket og handlingen, å være besatt av å løse språklige utfordringer med karakterene sine som det eneste selskap. Å skrive er identisk med å løse problemer, og Karin Fossum løser dem hver eneste dag. Hun elsker å sitte foran skjermen. Å skrive er en kjær disiplin som bare må gjøres. Rett og slett en høyt elsket aktivitet.