TOTAL kommunikasjon
Camilla Colletts vei 1
0258 Oslo
Mobil: 920 80 380
bernt @ total-kommunikasjon.no
En kriminelt god underholder som juger så det renner for å fortelle sannheten. Men privat er han
en ensom, asketisk ulv med beina på jorda. Vanligvis.
Han henger i løse lufta når jeg kommer til avtalt tid på et eldgammelt verksted på Sagene. Kroppen er velsignet med tau, karabinkroker, kalk og alt du trenger for å føle deg trygg øverst i en vegg som kan tilte hvert øyeblikk. En syntetisk utgave av Harry Hole, tenker jeg, og glor på den hengslete kroppen tjue meter over hodet på meg. Kom deg ned på jorda selv om du er verdt hundrevis av millioner, da mann! En kjapp rappellering og tre minutter senere sitter han i solveggen utenfor verkstedet ikledd Pradabriller og en lue på tilbud fra H&M og snakker om gjenferd.
— Jobben min er å være en underholder, og jeg tar underholdning alvorlig, sier han og ber servitøren om å få noe sunt å drikke og spise. Selv har jeg lyst på en øl, men nøyer meg med vann og salat mens han legger ut om hvordan eventyrene om Harry Hole kan brukes til å beskrive enkelte sider av samfunnet. Han juger så det renner for å fortelle sannheten om Plata og narkomiljøet i Oslo. Gir et vrengebilde av virkeligheten, som du faktisk tror på når du leser om Harrys comeback i Oslos underverden. Eksemplene er nok falske, men farlig nær sannheten, ifølge eventyrforteller Nesbø.
Alt skjer i Oslo i den siste romanen. Han har researchet Kvadraturen kraftig før han gikk i gang. Han har lest, gått gatelangs, tatt bilder, observert, notert. Oslo er selve bassgangen i Gjenferd, og det han beskriver er ikke et postkort turistsjefen ville vært fornøyd med. Det er nattsiden av Oslo, dopernes territorium og horene i Kvadraturen som møter Harry når han er tilbake, nykter og bedre trent enn på lenge, kledd i lindress, likevel vansiret som en følge av et levd liv. Alt er nytt, men ingenting er forandret når han går av toget på Oslo S etter tre år i Hong Kong. Men hva er egentlig tema i Gjenferd?
— Å være både politimann og far når sønnen din er siktet for mord er en umulig tanke, og det er kanskje dette som er tema. Harrys yrke er mord, men hva når Oleg er den siktede? Når de gjenforenes, er det en umulig situasjon med en umulig løsning. Harry er først og fremst politimann, og når han først går løs på saken er det mordgåten som skal løses, ikke Oleg som skal frikjennes, ifølge Nesbø.
Han har funnet opp et nytt dop i Gjenferd. Fiolin er den nye landeplagen i dopmiljøet i Oslo, og Oleg er, sammen med kompis Gusto, et offer for fiolin. Stoffet kunne godt vært en realitet, ifølge Nesbø, som mener vi ofte glemmer noe helt vesentlig når vi snakker om dop. Kjærlighetsforholdet mellom brukeren og dop. At dopet er forbanna godt der og da, og erstatter behovet for tilknytning til dine medmennesker. I motsetning til de sistnevnte kan du stole på virkningen av dopet. Der og da, vel å merke. All den dritten som følger i kjølvannet av bruken, er mesterlig gjengitt i Gjenferd.
— Gusto har jo i utgangspunktet alle forutsetninger for å bli elsket av sine medmennesker, men ender som offer og pusher før han blir skutt, kanskje av Oleg. Han forteller en viktig historie etter at han er død, et gjenferds historie med avstand til virkeligheten, sier Nesbø og spør om jeg har et ark eller to, impulser må noteres før de forsvinner. Gustos kursive historie løper parallelt med selve eventyret, sier han mens han noterer et eller annet. De to historiene møtes når mordgåten løses på slutten av romanen.
Karakterene er viktig, også denne gang er det nye mennesker i flere viktige roller. Aller viktigst er vel Gusto, bærer av det brutale bakteppet som viser nattsiden av Oslo. Nesbø bestemmer seg på forhånd for hvordan karakterene skal være, men de blir først og fremst til gjennom dialog. Når karakterene får språk, skjer uforutsette ting, og de forandrer seg. Synopsisen, oversikten før han begynner å skrive, er lang og detaljert, blant annet med dialoger og detaljer om de stedene der handlingen foregår. Denne gang var den på hundre sider, og romanen har krevd to år med beinhardt arbeid. Det viktigste er å få karakterene opp å stå, uten troverdige karakterer fungerer ikke den ytre rammen i eventyrene hans. Ja, for det er vel eventyr vi snakker om?
— Jeg ser på meg selv som en underholder, som forhåpentligvis har et spennende eventyr å fortelle. Jeg tror historiene mine kan brukes til å si viktige ting om samfunnet vårt, selv om de er eventyr. For å sette det litt på spissen bruker jeg løgner for å fortelle noe som er sant. Eksemplene er falske, men de ligger ofte utrolig nær sannheten, ifølge Nesbø. Og vi som har møtt han noen ganger kan ta det helt med ro. Ingen har stått levende modell for karakterene, verken for den hensynsløse politisjef Bellmann eller makt- og mannekåte politikeren Isabelle Schøyen. Karakterene er en blanding av informasjon, observasjoner, samtaler og hardt arbeid.
Når Gjenferd er dissekert, og salat, juice og vann er fortært, skjønner jeg at det er tid for retrett. Han har jo sagt det, at han må føle at han har retrettmuligheter i enhver situasjon, så du kan jo lure på hvorfor han henger i løse lufta tre-fire ganger i uka. Spørsmål om nye planer fremover besvares med at han pusler litt med en ny serie. Ja vel? Og så skal han skrive litt om denne doktoren som unger er så gærne etter, og et par festivaler med bandet blir det vel også tid til når sommeren kommer. Og som ikke det er nok, kommer det nå et par filmer basert på hans manus. Og innimellom slagene leser han. Hamsun, Hemingway, Nabokov og Sigurd Hoel. Og Bukowski, selvsagt. Favorittene hans etterlater ingen tvil om at Nesbø liker folk med begge beina på jorda. Nettopp. Var det ikke det jeg hadde en mistanke om før jeg så fyren henge i løse lufta?