TOTAL kommunikasjon
Camilla Colletts vei 1
0258 Oslo
Mobil: 920 80 380
bernt @ total-kommunikasjon.no
– Nabokjerringa på Dønna kunne ro. Jeg lærte mye av henne. En gang pekte hun ut mot horisonten og sa hun at hun hadde bodd langt der ute.
Roy Jacobsen er på hjemmebane når han forteller om hva det var som en gang for veldig lenge siden var kimen til De usynlige. Hjemmebanen er det havnære, himmelblå øyriket på Helgelandskysten, og nabokjerringa fortalte at hun hadde bodd på en øy i horisonten til hun var 53 og moren var 83. Da flyttet de inn til fastlandet, kommunen rev det eneste huset på øya, og siden hadde hun aldri vært på det som var det vakreste sted på jord.
– Det var midt på 60-tallet jeg fant den stemmen som forteller om de usynlige. Siden har jeg vært der flere uker hver sommer, jeg har familie, gode venner og et sted å søke ly når jeg skal skrive. Store deler av De usynlige ble skrevet der i fjor sommer, jeg satt jo midt i paradiset og skrev med øyboernes liv tjukt under huden. Jeg skjønte fort at det ville bli en historie om mennesket og naturen – man and nature, sier Roy Jacobsen.
Han legger ikke skjul på at han har en egeninteresse med å fortelle om de usynlige. De er så å si fraværende i historiebøkene, der er det jo seierherrene det skrives om. De usynlige ute i horisonten var ikke akkurat verbale enere, men de kunne derimot kunsten å uttrykke følelsene sine i arbeid, enten på land eller til havs. De fikk aldri ta del i velferdsstaten, var knapt nok synlige i skatteregistrene, men visste hva kampen for tilværelsen innebar.
– Learning by doing, det var det alt handlet om. Den dannelsen de usynlige fikk, handlet om beinhardt slit. Og om utarmede øyboere på karrig grunn som hadde et enormt forråd av kunnskap og ferdigheter, som er i ferd med å gå i glemmeboken. Jeg kjenner følelsen, har hørt, sett og snakket med dem som bor der, og jeg har vært på havet. Dette er ikke en roman der jeg har vært nødt til å lese meg opp for å skrive. Jeg har prøvd mange av de arbeidsoperasjonene Barrøyfolket utøvde, alt fra torvskjæring, hesjing og fisking. Så har jeg også fire tøffe vintre bak meg på Lofoten, og det er vel ikke så gæernt, sier Jacobsen med et smil.
Han har et intenst, nærmest religiøst forhold til hav. Lever et havnært, ramsalt liv når han er på Helgelandskysten. Roter rundt i båt seks uker ute i havgapet hver sommer. Havet er i hjertet hans hele tiden, han slipper aldri unna havet. Og så er han en praktiker, enten det handler om å bygge hus, hesje høy, skjære torv, grave grøfter, sette garn eller rett og slett fiske i det som er landets viktigste spiskammers historisk sett, nemlig havet.
– Selvsagt er det en kvinneroman, sier han, og tar for seg de kvinnene som bor på Barrøy. Enfoldige tante Barbro, som kan alt hun skal kunne på Barrøy, men som helt sikkert ville blitt sendt på institusjon i vår tid. Mor Maria, det sarteste sinnet på øya og det klart mest dannede, som vet at det finnes andre øyer, andre tilværelser, men bretter opp armene for å overleve. I midten Ingrid, med mest luft under vingene, også den mest følsomme. Hun er den sterkeste kvinnen på Barrøy, ifølge forfatteren, og blir en slags havets øydronning. Så tar hun da også over hele bruket når hun er fylt atten.
Han mumler et eller annet om å elske dem på spørsmålet mitt om personene på Barrøy. Roy Jacobsen vet godt hva solidaritet er, han er solidarisk med sine karakterer og lar dem tre frem akkurat sånn som de var. Han er rett og slett glad i dem, i motsetning til mester Hamsun, som holdt dommedag og foraktet flere av sine karakterer i samme type miljø som det Roy Jacobsen skriver om.
– Som forfatter skal du ikke bedrive ord, jeg blir mer og mer lei av dem, sier han når vi nærmer oss slutten. Han skal i hvert fall ikke beskyldes for å bedrive ord i De usynlige. Som vanlig har han vært beinhard og kuttet de nevnte, bedrevne ordene etter at historien var skrevet. Å skrive handler visstnok om å være nøysom med ordene. De korte kapitlene fungerer nesten som noveller med hver sitt tema, samtidig som de henger sammen i én historie. Og hvor denne vakre, poetiske klangen i språket kommer fra, må du ikke spørre forfatteren om. Den er helt og holdent de usynliges fortjeneste, ifølge Roy Jacobsen.