TOTAL kommunikasjon
Camilla Colletts vei 1
0258 Oslo
Mobil: 920 80 380
bernt @ total-kommunikasjon.no
— Verden består stort sett av mødre og sønner. Fedre må som regel nøye seg
med å være riset bak speilet. Sånn har det vært, og sånn vil det alltid være. Det
er mora di som gjør deg til den du er.
Vidunderbarn kom av seg selv, ifølge Roy Jacobsen. Han hadde jo selve universet fra før. Romanen er lagt til samme sted som store deler av Seierherrene: Blokkene i Traverveien. Men noen oppfølger er det ikke. Han visste også at han skulle skrive om en kjernefamilie på to. Mor og sønn. Og da han stod og pusset opp eget hus, skjønte han hvordan romanen skulle begynne. Den begynner med at Finn og moren pusser opp leiligheten. De vil ha en forandring til det bedre. Da tyr gjerne folk til kulissene i livet.
— Og de får ikke bare én forandring. De får flere, og ikke bare til det bedre. Vidunderbarn handler om den utrolige livsfølelsen Finn og de andre i Traverveien hadde på sekstitallet. Den elektriske følelsen av å være barn, å være i livet, samtidig som livet i neste øyeblikk kan være livsfarlig. Jacobsen understreker at dette ikke er en oppfølger til Seierherrene. Vidunderbarn står støtt på egne bein, selv om kulissene er de samme.
Vi får aldri vite hvor gammel hovedpersonen Finn er, men kan lett innbille oss at han er ti-tolv år gammel. Han er flink sosialt, men skjønner ikke en dritt når livet svinger, som Jacobsen selv sier det. Men én ting skjønner han. Han har lært hva som er rett og galt, og vet å følge sansen for rettferdighet når moren svikter både han og halvsøstera Linda, som etter hvert dukker opp.
— Mora ser ikke Linda, hun står ikke opp og slåss for henne. Verken når det gjelder om hun skal gå i hjelpeklasse eller hva slags behandling hun trenger. Hun har nok med seg selv. Men det skal vise seg at Linda får en positiv innvirkning på moren og bidrar til at hun kan leve sin egen barndom om igjen og få det bedre. Og når det etter hvert røyner på i den lille familien, gjør Finn opprør og hever seg over morens mangel på selvtillit. Sånn sett er det også en klasseanalyse av et miljø som egentlig er en underdog. En veldig stolt underdog, ifølge Jacobsen.
— Jeg ønsket å få fram skjønnheten i det kaotiske barnesinnet. De mentale vekstsmertene. Hva det innebærer å vokse. Å lære noe i det ene øyeblikket, for å godta at det forandres i neste fordi vi snur på verdiene. Alt dette gjør Vidunderbarn til en hyllest til barndommen. Nostalgisk, vil kanskje noen hevde, men er det nødvendigvis noe galt i det? Hvis det er slik at nostalgi er en egen form for løgn, så er det vel også slik at ingen av oss kan leve uten slike løgner? sier Jacobsen med et lurt smil. Han føyer til at nostalgi betyr da også et gammelt sår som er godt å klø på.
Før var han et nattemenneske, men nå skriver han når han har tid. Gjerne om mårran med en kopp kaffe eller tre innabords. Han er helt fraværende når han skriver, ifølge dem som kjenner han. Passe paranoid. Først skriver han historien ut, det kan ta opptil 3-4 måneder, og så begynner den verste jobben. Han skriver om igjen, han skriver seg bakover, kanskje om igjen enda en gang. Han jobber steinhardt for å få setningene stadig reinere, uten den fyllmassen og det dillet han ikke kan fordra. Han leter etter litterære poenger underveis, tvinger fram det levende språket og fjerner det han kaller opphopning av «fint» språk. Alt går gjennom kverna, darlings blir drept, og til slutt er historien akkurat så tett og levende som han ønsker. Som i Vidunderbarn. Han brukte bare tre måneder på selve historien og ni måneder på den paranoide oppussingen av den, som han selv sier.
— Det kom rasende over meg, sier Jacobsen når vi spør hvordan selve stoffet ble til. Men han slet med tittelen. Så en dag ble Vidunderbarn foreslått. Men, er ikke det et uttrykk vi bare bruker på barn som er ekstremt musikalske, har høy IQ eller høy språklig intelligens, sa noen. Nei, sa Jacobsen etter å ha tenkt seg om. Han fikk nærmest en aha-opplevelse da det gikk opp for han at det var nettopp vidunderbarn det handlet om. Barn som opplever små mirakler i hverdagen.