TOTAL kommunikasjon
Camilla Colletts vei 1
0258 Oslo
Mobil: 920 80 380
bernt @ total-kommunikasjon.no
En tungvekter innen krim jubilerer. Brudekisten er Unni Lindells tiende
roman om Cato Isaksen. Lindell har solgt to millioner bøker i Norge, og
er utgitt i hele 20 land.
Akkurat som det er med de edle dråpene, er det med Unni Lindell. Hun blir bare bedre og bedre med årene. Kanskje en av grunnene er at hun skriver om sin egen frykt? For tro det eller ei, kvinnen som regisserer den mest utenkelige ondskap er faktisk skvetten.
— Jeg er i utgangspunktet en redd person, og bruker nok mine egne følelser når jeg skriver krim. Kommer jeg inn på et hotellrom, må rommet sjekkes før jeg slår meg til ro. Tar jeg siste tog hjem til Høvik på kvelden og det bare er meg og en fremmed mann som skal av, tar jeg toget til Sandvika og taxi hjem. Jeg kikker meg over skulderen. Å sjekke kjelleren på Gaustad alene var uaktuelt. Jeg er god til å se farer overalt, sier hun og smiler tilfreds.
Hun har grunn til å smile nå. Et helvete er over. Skriveprosessen er en lidelse for Unni Lindell. Jo verre den er, desto bedre resultat. Denne gang tok prosessen lenger tid, og fant sted på soverommet. Ja, du leste riktig. Seks måneder ble tilbrakt på soverommet ved et bord fra IKEA. Hun fikk ikke los på skrivingen i skriveleiligheten i Oslo, så hun isolerte seg på soverommet hjemme på Høvik, holdt verden på armlengdes avstand og fokuserte på sine morderiske mistenkte i Brudekisten.
— Jeg har en bra følelse, den samme jeg hadde etter Honningfellen, kjenner at Brudekisten er noe å være stolt av. Den har et viktig tema, det å være barn av psykiatriske pasienter, å vokse opp uten lykkelige foreldre. Å kombinere temaet med en intrige som fungerer og karakterer som er troverdige var selvsagt en utfordring, det er der hemmeligheten ligger. Gode venner hjalp meg med researchen på Gaustad, Brudekisten er jo også en roman om det miljøet karakterene mine er en del av, sier Unni Lindell.
Karakterene til Unni Lindell er vanlige mennesker, som deg og meg. Det gjenkjennelige er et varemerke, du tror på menneskene du leser om, og vil vite hvordan det går med dem. Her er ingen pappfigurer med rare navn og tilgjorte manerer, Unni Lindell bruker mye tid på å skape folk som er til å tro på. Hun plasserer dem i Stor-Oslo, er litt lat sånn, som hun selv sier, da blir researchen enklere. For eksempel i Asker. På Høvik. Eller Gaustad.
— Jeg fikk veldig god hjelp da jeg researchet de ulike bygningene på Gaustad, ikke minst den skumle kjelleren, der en del av Brudekisten foregår. Det er viktig at det jeg beskriver stemmer med virkeligheten. Jeg kan ikke bare dikte opp et nytt sted, jeg må skrive om virkeligheten, og der er det mye smerte og ondskap. Ondskapen i mine romaner er alltid nødvendig for intrigen, jeg skriver aldri om ondskap for ondskapens skyld.
Hun er opptatt av at gjerningsmannen, også i Brudekisten, er et menneske med svakheter og styrker som alle andre. Mennesker er ikke skapninger i sort/hvitt, ifølge Lindell kan alle drepe i en gitt situasjon der valget synes umulig. Derfor forstår hun, kanskje mer enn mange andre krimforfattere, hvorfor noen av oss er i stand til å gjøre det fatale. Kunsten hennes er å gjøre drivende god krim ut av det. Gang på gang.
— Krim har jo alt! Her kan jeg skrive om hvilke følger tragiske menneskeskjebner kan få, her er intrigen viktig, og krim har et sjeldent litterært driv mange forfattere har noe å lære av. Spenning er et sentralt element, og sist men ikke minst, er det kontrakten mellom meg og leseren om at løsningen skal henge på greip uansett hvor overraskende slutten er.
Hun har sin favorittforfattere, kommer ikke utenom Göran Tunström og Kerstin Ekman, og leser mye. Men ikke krim. Det får holde med Cato Isaksen. Selv om hun nettopp har kommet ut av soverommet, har hun mye på gang. Sommeren skal brukes til å gjøre «noe helt nytt», og en barnebok i Ella-serien lanseres i høst. Nå har hun den følelsen som gjør at hun holder ut livet i skriveboblen. Følelsen av frihet. Så lenge det varer. Hvor lenge vet bare krimdronningen selv. Og på spørsmålet om Cato Isaksen vil komme tilbake, er hun lakonisk: — Kanskje kommer Cato. Kanskje ikke.