TOTAL kommunikasjon
Camilla Colletts vei 1
0258 Oslo
Mobil: 920 80 380
bernt @ total-kommunikasjon.no
— Jeg ville veve to parallelle historier sammen til én. Historien om U-båtene
utenfor Stockholm i 1982. Og historien om hva Kurt Wallander hadde fått ut av livet
sitt.
Henning Mankell trodde han var ferdig med Wallander da han skrev sin hittil siste bok om den populære politimannen for ti år siden. Men så – for tre-fire år siden begynte han å fundere på hva Wallander egentlig hadde fått ut av livet sitt. Samtidig var han opptatt av hykleriet rundt Sveriges alliansefrihet. Han begynte å lese seg opp om U-båt-saken, og skjønte at han hadde stoff til en ny roman: En spionsak koblet med Wallanders problemer med å godta sin egen alderdom.
«Jeg kan bare improvisere når jeg har full kontroll»
— For et år siden bestemte jeg meg for å la Wallander gjøre come back, og siden den gang har prosessen gått fort. Jeg brukte seks måneder på å researche og tenke ut handlingen før jeg begynte å skrive. Selve skriveprosessen gikk greit, jeg vet som regel det jeg trenger å vite når jeg begynner å skrive. Da kan jeg tillate meg å improvisere, det kan jeg bare når jeg har kontroll, sier Mankell. Når han skriver, skriver han fem-seks sider om dagen, og det er mer enn hva mange andre forfattere er i stand til. Er han i Afrika, skriver han tidlig på morgenen. Er han hjemme i Sverige, skriver han i to skift. Ett på formiddagen og ett om kvelden.
— En god historie er alltid komplisert, jeg tror ikke på enkle, ukompliserte historier. Men det viktigste er at historien må henge sammen. Når jeg skrev Den urolige mannen, var det viktig at de to parallelle løpene i romanen forutsatte hverandre, sier Mankell. Wallanders personlige uro og kommandørkaptein Håkan von Enkes mer politiske uro er to historier som forutsetter hverandre, uten at vi tenker så veldig mye over det. Men etter hvert som boksidene vendes, går det opp for oss hvordan og hva som er sammenhengen.
«En god historie er alltid komplisert, jeg tror ikke på enkle, ukompliserte historier.»
Når han researchet stoff rundt U-båtsaken i Stockholms skjærgård, tenkte han på den tida han bodde i Norge. Han var gift med en norsk maoist, og bodde i Oslo i perioden 1972-81. Norge tilhørte NATO, og Sverige var alliansefri. Men ifølge Mankell var Sveriges alliansefrihet en fiksjon. Amerikanske fly fløy som de ville gjennom landets luftrom, det var ingen tvil om at hovedfienden kom fra øst. Sverige lot seg lure, mener Mankell. Det var ingen som spurte om det foregikk spionasje fra USAs side under Wennerström-saken, heller ikke under U-båt-saken cirka tjue år senere.
— Det er en god grunn til at jeg lar Den urolige mannen starte på Olof Palmes kontor, sier Mankell uten å utdype. Det handler om storpolitikk, og om å ikke tro på det som er for opplagt. Wallander lar seg lure underveis, men kanskje han ikke lar seg lure likevel? Det handler om fordommer, ifølge Mankell, og den store politiske fordommen i Sverige var at landet var alliansefritt og at fienden kom østfra. — Sannheten er at Sverige ikke var med i NATO fordi det ikke var nødvendig å være med, sier Mankell uten å blunke.
«Mord og kjærlighet er det eneste som er verdt å skrive om hvis du vil noe med å skrive.»
Han har nye prosjekter på gang. Han skriver på et teaterstykke om Olof Palme, som skal hete Politikk og er klart for premiere i Stockholm neste år. Og han skriver på en roman, der utgangspunktet er et bilde av Robert Capa, den verdensberømte fotojournalisten som dekket fem store kriger før han døde i 1954. Når vi spør om forskjellen på krim og annen skjønnlitteratur, er svaret krystallklart: Det er ingen forskjell. Spørsmålet er heller om det er en god eller dårlig historie, og et av de eldste triksene for å lage en god historie er å se verden gjennom en kriminell handling. Med et smil rundt munnen legger han til at mord og kjærlighet er det eneste som er verdt å skrive om hvis du virkelig vil noe med å skrive. Apropos kjærlighet: Mankell er nå gift med Eva Bergmann, datter av selveste Ingmar.