TOTAL kommunikasjon
Camilla Colletts vei 1
0258 Oslo
Mobil: 920 80 380
bernt @ total-kommunikasjon.no
Han fikk ideen da han så et program som handlet om å ha flest mulig marshmallows i
munnen uten å kveles. To og et halvt år senere er ideen en forrykende krimroman.
Jo Nesbø er seg selv lik. Den klaustrofobiske følelsen han fikk når han så programmet ble til et mareritt. Han drømte om et drapsvåpen, som ble symbolet på ondskap i Panserhjerte. — Finnes Leopolds eple, spør vi. — Ja, det synes jeg, sier han. Etter å ha lest Panserhjerte er du ikke i tvil om at mannen har rett.
Nettopp ondskap er et sentralt tema i Panserhjerte. Ved å beskrive hva morderen er i stand til får Nesbø deg til å tenke over hva som gjør oss onde i gitte øyeblikk. Og ondskapen i Panserhjerte er ikke bare banal. Den er virkelig. En tragisk konsekvens av hva morderen er fylt med fra starten av. — Hva med sjalusidrap, sier Nesbø. Er det ondskap eller et resultat av en evne til å elske som er så sterk at den overgår alt annet? Nesbø har ikke svarene, men synes det er viktig å skille mellom aktiv og passiv ondskap. Lar du være å hjelpe en nødlidende, er det passiv ondskap. Ondskap som fravær av barmhjertighet. Vinningsdrap er et eksempel på den aktive. Begge typer kan ha samme utfall for din neste, men i vårt samfunn er vi mer tilbøyelig til å godta den passive ondskapen, ifølge Nesbø.
— Jeg la ikke opp til det, men i Panserhjerte er det nok mer Harry enn hva det pleier å være i bøkene mine. Det er kanskje ikke så rart. Harry er – i likhet med leoparden – en ensom jeger. Han holder seg for seg selv hvis han kan, og er likevel tett innpå byttet. Problemet i Panserhjerte er at han står overfor en seriemorder som har de samme trekkene. Som også er tett innpå byttet, men umulig å se før han slår til, sier Nesbø.
— Det er hardt arbeid, sier han og rister på det som er igjen av luggen. — Det du tror er skrevet i et øyeblikk av overskudd er som regel det jeg har jobbet hardest med. Jeg bruker lang tid på planlegging, og jobber på en måte baklengs. Denne gang skrev jeg først et synopsis på ti sider. Da visste jeg hva Panserhjerte handlet om. Så skrev jeg et synopsis på hundre sider inkludert nøkkelscener, viktige dialoger og beskrivelse av alle karakterene. Så begynte jeg på selve romanen. Det tok to og et halvt år å komme frem til det ferdige resultatet, sier Nesbø uten å blunke. Underveis har han drevet research ved å snakke med folk og besøke stedene i boka. Uten at de nødvendigvis må være framstilt virkelig i boka. — Jeg juger så det renner av meg hvis det er nødvendig, smiler Nesbø.
Han er opptatt av karakterene. Allerede i synopsiset vet han hvordan de ser ut og de mest karakteristiske trekkene. Underveis utvikler de seg, noen ganger så mye at han er nødt til å endre plotet selv om han ikke vil. Det er i dialogen at vi blir kjent med karakterene, og derfor jobber han mye med dialoger. Det er mye utvendig handling i Harry-bøkene, men det er karakterene som får ting til å skje. Han bruker personer fra virkeligheten, ingen kan føle seg trygge når Nesbø er i nærheten. Levende modeller har inkonsekvent atferd, mens de fiktive forblir forutsigbare. — Det er omtrent som den nye Beijing. Byen er tegnet av verdens beste arkitekter og skal se organisk og uplanlagt ut. Men det skinner gjennom, du kan liksom ikke tenke ut en ny New York, sier Nesbø.
På spørsmålet om hva det er med krim i forhold til all annen skjønnlitteratur er Nesbø helt klar: — Som krimforfatter forholder jeg meg til en uskrevet kontrakt med leseren. En avtale om at jeg skal fortelle en historie med en løsning. Det er både en tvangstrøye og et verktøy for meg som forfatter. Det handler om at jeg gjør noe med venstre hånd, samtidig som jeg gjør noe annet med høyre uten at leseren blir utrygg. Du vet at når boka er lest, er mysteriet løst, det ligger i underteksten. Og det er lov å ta omveier og sprang underveis, sier Nesbø.
— Nå skal Harry og jeg ha en pause fra hverandre. Det har vi begge godt av, sier Nesbø på spørsmålet om det kommer flere Harry-bøker. Han har ingen Harry-idé akkurat nå, og før prosessen med Panserhjerte skrev han en hel Harry-bok han ikke var fornøyd med. Når vi intervjuer han, er det sommer og festivaler med Di Derre. Og så blir det høst og tid for å skrive en ny Doktor Proktor-bok, sier Nesbø, kaster seg på sykkelen og trår til. Vi ser det innbitte tråkket til en leken mann i førtiårene. En fyr som aldri blir voksen. Med en sterk indre motor og pasjon til jobben, som handler om å fange lesere i stedet for mordere. En ensom jeger. Akkurat som Harry Hole.