Forfatterintervju: Tove Nilsen

Kjærlighet på ville veier

— Jeg var ikke ferdig, og måtte tilbake til grunnfjellet. Jeg føler meg veldig nær dette miljøet. Disse skjøre, slitne ungdommene. Det var de som gjaldt!

Tove Nilsen er engasjert når hun tenker på Goggen, Svenna og resten av gjengen. Intenst engasjert. Det begynte på åttitallet, når Skyskraperenglene erobret hjertene våre. Femten år gikk før to nye romaner om samme miljø kom. Så trodde mange at hun var ferdig med kjernestoffet sitt. Men sånn var det ikke. De siste ti årene har hun visst at hun skulle følge opp. Men ikke hvordan. Først i fjor løsnet det.

Enda verre i virkeligheten

Nede i himmelen er resultatet av ti års tankegang og halvannet års skriving. Jeg skjønte at jeg måtte skrive om tenårene deres, og lette etter den formen det fortjente. Når jeg fant voksenstemmen som forteller, hadde jeg så mye å fortelle at det bare var å begynne, sier hun. Hun hadde ingen illusjoner om å være inne i hodet på en tenåring. Dette er voksne refleksjoner om en spesiell periode av livet, kanskje den viktigste. Det skjedde fatale ting, og virkeligheten var enda verre, ifølge Nilsen.

En forsont beskrivelse

Virkeligheten var av og til så brutal at hun har vurdert om hun i det hele tatt kunne skrive om den. Hvor langt kan hun gå når hun skriver om en mor og far de fleste lesere vil ta for å være hennes? Hun fant etter hvert koden, og har skrevet med en forsont optimisme om det som skjedde både innenfor og utenfor blokkas vegger. Hun har lagt alt på bordet, og kan stå for det. Det er slett ikke et oppgjør, men et portrett av en far og mor som gjorde så godt de kunne i et samliv der hun aldri visste når det ville bryte løs. En dramaqueen av en mor som aldri klarte å være voksen, og en far som levde det hemmelige mannelivet ingen visste hva gikk ut på. Men, som hun skriver: De passet på. Sånn som de passet på. Henne. Og hverandre. Kanskje det var derfor hun greide seg?

Var på ville veier

— Jeg var ofte på ville veier, sier hun tankefullt. Og forklarer at det kanskje er nettopp det denne romanen handler om. Kjærlighet på ville veier, som Suzanne Brögger så glassklart ville sagt det. Forhold med mye sprengstoff i seg. Steder med masse kraft og gærninger i fleng. Mennesker som ble vippet begge veier etter å ha vært nede i himmelen. De skjøre tenårene på Bøler var en hårfin balanse mellom himmel og helvete, og for noen gikk det helt galt.

Forskjell på fakta og fantasi?

På spørsmålet om hva som er fakta og hva som er fantasi, svarer hun at hun har glede av å gjøre om på minnene. Som forfatter har hun lov til å finne på, men på enkelte områder er hun etterrettelig. Store hendelser, for eksempel. Romanen er lagt til førjulsvinteren 68, den siste vinteren hun kunne se opp på månen og si at der oppe har ingen vært. Eller når hun skriver om døden. Når en hun kjente nesten like godt som mor og far ble trillet ut av blokka og kjørt vekk av en ambulanse uten blålys og sirener. Da må hun skrive ordentlig, ikke overlate for mye til fantasien. Ellers er hun sjokkert over hvor lett det er å glemme hva som egentlig skjedde. Forskjellen på fakta og fantasi etter førtifem år er hårfin. Det er slett ikke så lett å si hva som er hva i denne romanen.

Notater – ikke research

— Jeg er ingen researchforfatter, men noterer flittig underveis i tankeprosessen før en bok blir til. Alle mulige detaljer. Når detaljene sitter begynner jeg å skrive, og derfra stoler jeg på minnebildene mine. Jeg leser meg sjelden opp for å skrive om noe spesielt, men denne gang leste jeg om månelandingen. Ellers hadde jeg klart for meg hvordan det ville gå med Goggen, og at det skulle skje om vinteren. Tom kom bare fra det blå, og jeg føler vel ikke at jeg er ferdig med han. Det ligger noe vagt om han et eller annet sted, sier hun og ser litt hemmelighetsfull ut. Kanskje er det spiren til en ny roman?

Trykket fra nevrosene

Hun skriver best i begge ender av dagen. Tidlig om morgenen eller sent om kvelden. Hun er en gåer i likhet med flere av sine kollegaer, og får inspirasjon når endorfinene flagrer. Hun har en skrivestue et annet sted enn hjemme, men kan egentlig skrive hvor som helst, det er ofte nok bare å lukke døra. Hun skriver helst hjemme i Norge, utenlands er det ikke like lett å få inspirasjon. Hun vet når hun skriver aller best: Det er når hun kjenner trykket fra alle nevrosene sine …

Er en øyoman

En sympatisk forfatter, sier de som kjenner henne. Tove smiler. Tove stiller opp. Tove er skikkelig. Tove leverer. Nede i himmelen er bok nummer tredve. Men det må da være noe rart og annerledes med henne? Noe spesielt hun er hekta på, kanskje? Jo da. Hun er hekta på øyer. En real øyoman. Så hekta er hun at hun har lyst til å skrive en øybok. Det skjer noe med henne når hun er på øyer. En følelse av frihet som ikke er så lett å forklare. Sier hun, som på en gripende måte kan fortelle hvordan det var å være tenåring det året da vi inntok månen og andre uoverkommelige mål langt nede i himmelen ...