TOTAL kommunikasjon
Camilla Colletts vei 1
0258 Oslo
Mobil: 920 80 380
bernt @ total-kommunikasjon.no
Han har en illevarslende sans for mennesker som Bernhard Hval. Av alle romanene han har
begått, er Bernhard Hvals forsnakkelser den som Lars Saabye Christensen har følt
seg nærmest.
Saabye Christensen skriver om to menn som aldri blir ferdige i sin nye roman. To menn som drives av en trang uten lyst, og ikke er herre over trangen. Hardt prøvede sjeler, som aldri bare gjør litt av noe, men alt eller ingenting. Det blir varm og seriøs galskap av sånt.
— Å skrive om de kantete, som jeg kaller dem, var egentlig et ganske nærliggende tema for meg. Det går en linje fra amatøren til denne romanen. De kantete passer aldri inn, de kjemper hele tiden en kamp for å overleve. De bruker alle krefter på å kontrollere, enten det gjelder kropp, tanke eller sinn. De blir aldri fornøyd, men driver perfeksjonen inn i det absurde. Det er ikke nok å være den nest galeste, det er alltid et nytt trinn på stigen. Og Bernhard Hval rykker da også opp til slutt, selv om det skjer på tragisk vis.
Det begynte med Notto Fipp, ifølge Saabye. En autentisk skikkelse fra Setesdal. Han gikk landet rundt en gang i mellomkrigstiden, uten noe annet formål enn å gå. Saabye leste om han, og la til jeg-fortelleren Bernhard Hval som hans lege og venn. To skikkelser med en væremåte som både er komisk og tragisk. De lever i sin egen verden, og har heltidsjobb bare med seg selv. Galskapen løper løpsk i en ramme av uro og bevegelse, og vennskapet ender tragisk. Har du sans for tragiske komedier, Saabye?
— Ja, jeg må nok si at jeg har en nesten illevarslende sans for mennesker som er i stand til å gjøre skandaler, slik som Bernhard Hval. Som for eksempel å si svært så uheldige ord i kongens nærvær eller i sin egen bryllupstale. Noen få utvalgte tar på seg den krevende oppgaven det er å gjøre skandale, det er en slags byrde de har tatt på seg som frigjør de andre. De drives av trang, men har ikke lyst. De prøver å leve et liv der de kan skjule hvem de er. Det er ikke tilfeldig at Bernhard ender opp på muserommet, eller likkjelleren, på Rikshospitalet. Han er best på de døde og elendig på de levende.
Måten det triste og det frodige lever side om side hos Bernhard Hval og Notto er slående. Bernhard hadde en trist barndom, og slapp heldigvis å gå i sin fars fotspor. Notto Fipp har funnet ut at han tenker mindre når han går. Av den grunn går han landet på langs og enda lenger! To brodne kar, som strekker trangen så langt som mulig, og sørger for at romanen er en stor forsnakkelse av komikk, tragedie, kaos og virvar. Akk, så typisk for de kantete, ifølge Saabye.
— Jeg har forsøkt å utvide det kjente landskapet mitt ved å flytte tiden noen tiår bakover i denne romanen. Det gav meg en frihet, som jeg tror kom meg til gode. Romanen skildrer et helt århundre, så å si, i og med at fortelleren Bernhard Hval ser tilbake på sitt skakke og umulige liv som begynte i 1900. Det er sett med blikket til en mann som er tragisk inni og humoristisk utenpå. Jeg hadde det moro da jeg skrev, skrev intenst da det stod på, og fant energien jeg alltid er på jakt etter, sier Saabye. På spørsmålet om hvordan tittelen ble til, er svaret at den kom da han innså at hele romanen egentlig er en sammenhengende forsnakkelse.
Det er nærliggende å spørre om forholdet mellom Bernhard Hval og Saabye selv, og han parerer elegant med å si at alle karakterer har et forhold til opphavsmannen. Så myser han mot meg, og legger til at dette kanskje er den romanen han har kjent seg nærmest når han tenker på sin egen livserfaring. Han har stor forkjærlighet for Bernhard og Notto. Begge er fintfølende mennesker på grensen til det absurde. Han legger til i en ettertenksom tone: De er marionetter for usynlige krefter som haler og drar for å få dem til å gjøre det de vet de må gjøre, men innerst ikke vil.
— Jeg valgte å ta den helt ut denne gang. Det gav meg større armslag når jeg skulle skrive om disse to heltene. For helter er de virkelig. De hever de kantetes fane. Det får heller være at tragiske årsaker fører til komiske gjerninger. Jeg ønsket å skildre dem med all den varme og innsikt jeg kunne oppdrive. Det er noe anarkistisk og frigjørende over måten Bernhard Hval takler livet sitt på, selv om hele mannen er en knute. Det kan kanskje oppsummeres i en setning fra romanens begynnelse: Han reddet de han foraktet, og ødela de han elsket, sier Saabye og reiser seg fra kafébordet. Før han går, legger han til, kanskje litt kantete, at nå blir det snart TV av Halvbroren. Så tar han vesken over skulderen og forsvinner i mengden.