TOTAL kommunikasjon
Camilla Colletts vei 1
0258 Oslo
Mobil: 920 80 380
bernt @ total-kommunikasjon.no
— Jeg har hatt åpningen på denne boken i hodet i flere år. Og
sluttscenen. Resten ble til underveis i prosessen.
Gunnar Staalesen skuffer aldri. Heller ikke denne gang. Nok en gang har det 9 måneder lange litterære svangerskapet tryllet frem en perle av en krimbok. Ja, for det begynner å bli rutine nå, at han bruker 9 måneder på skrivingen av et manus. For all del, mannen har tenkt en god del i forkant før han starter i september og har siste korrektur sommeren året etter. Alltid med sin fem år eldre følgesvenn Varg Veum i sentrum.
— Veum er født i 1942 og jeg i -47, og mange har sagt at det burde vært omvendt, men jeg gjorde et valg en gang som jeg står ved. Handlingen i Ingen er så trygg i fare er lagt til 2002, og Veum er fortsatt ikke fylt 60. Også i de neste bøkene er handlingen lagt til dette tidsrommet, så det er fortsatt mye å gå på, smiler Staalesen. I 2012 feiret han 70-årsdagen til Veum med akevitt og Hvit dame, Bergens svar på verdens beste marsipankake, og det blir nok 80- og 90-årsdag, også. Veums eskapader surrer og går ustanselig i hodet hans.
Denne gang er situasjonen mer prekær enn vanlig for Veum. Han sitter i fengsel, mistenkt for barnepornografi. Også han? For å bevise at han er utenfor mistanke, må han komme seg ut på frifot, men er det mulig? Det er forresten ikke første gang Staalesen skriver om barnevern, Veum har jo bakgrunn nettopp fra dette området. Selve intrigen denne gang er pønsket ut på grunnlag av Staalesens kjennskap til kriminelle miljøer. Han samler stoff kontinuerlig, og legger det meste på harddisken i bakhodet. Men hva med tittelen?
— Tittelen er jeg veldig fornøyd med. Det var opprinnelig bare en arbeidstittel, men etter hvert som jeg skrev skjønte jeg at den var god. Dette handler om barn i en utsatt posisjon, som trenger en engel til å passe på seg, og det har de som kjent ikke alltid. De fleste har hørt strofen før, i likhet med tittelen på min forrige roman, Der hvor roser aldri dør, så den er lett å huske. Det er mange tragiske barneskjebner, og utfordringen var å kombinere det med datakriminalitet. Jeg har hatt hjelp av min redaktør, fått gode tilbakemeldinger, og har en veldig god følelse når romanen nå lanseres, sier Staalesen.
Han har hatt et travelt år. Begynte å skrive i september, og etter en pause skjøt skrivingen fart fra januar til sommeren. På en god dag blir det 8-10 sider, på en normal 4-5. Etter en luftetur om morgenen setter han seg til tastaturet ved 10-tiden, og blir sittende i 5-6 timer. Det siste året har han også jobbet med et stort teaterprosjekt, Hellemyrsfolket, som hadde premiere tidligere i høst. Dessuten har han et annet teaterprosjekt gående, og flere møter om en ny Varg Veum-film. Første kapittel i et nytt Veum-manus er selvsagt ferdigtenkt.
— Jeg ser for meg at det skal bli flere bøker om Veum. Kanskje hans medfødte trang til melankoli blir mer berettiget etter hvert som årene går, men jeg tror nok jeg fortsatt skal kunne skrive i et tempo som kler Veum, sier Staalesen. Han holder hode og kropp gående med sine daglige turer og mye lesing, akkurat nå leses Kjartan Fløgstads nye roman, og han har nettopp latt seg begeistre av skotske Peter May, og har Frode Granhus på listen. Ingen tvil om at Staalesen er i topp slag, akkurat som hans lurvete, melankolske folkehelt Varg Veum. Og resepten er enkel: En søt, hvit dame og et drøyt glass akevitt!