Forfatterintervju: Chris Tvedt & Elisabeth Gulbrandsen

Et samskrevet forfatterpar

Du kan ikke løpe fra det du har gjort. Det vil for alltid være der. De valgene du gjør må du stå for. Og ta konsekvensen når den tid kommer. Uansett.

Det er banalt, tenker du. Det tenker Chris Tvedt og Elisabeth Gulbrandsen også. Men det banale er ofte det vanskeligste. Og det enkleste. Du må ta konsekvensen av handlingene dine. Det er det den tredje boken om Edvard Matre og hans kjæreste Victoria handler om. You can run, but you can’t hide. Enten du er etterforsker eller morder. Enten det handler om kjærlighet eller ondskap.

Beinhardt til verks

— Vi skulle skrive en enklere bok enn den forrige, Den blinde guden. Vi trodde også at vi gjorde det, men forsto etter hvert at vi var i ferd med å gjøre det for komplekst. Vi hadde gått over grensen, og det stoppet opp av seg selv. Det funket rett og slett ikke. Så gikk vi beinhardt til verks. Skar vekk mye av teksten, og kom inn til beinet av det vi ville skrive. Vi ville ha mer driv, trøkk, større følelser, mindre mas, og det tror vi at vi har lyktes med, sier forfatterparet unisont. Mottakelsen tyder på at det var en genistrek.

En intellektuell lek

At det er godt å være to når det butter er det ingen tvil om. Å skrive sammen handler om å være innstilt på å anerkjenne at den andre kan ha rett. Når man skal knekke koden, er det godt å ha en annen å lytte til, å snakke med. Og alt tyder på at Tvedt og Gulbrandsen fikser den biffen. Å utfylle hverandre, å være samkjørt, så å si et samskrevet par, gjør at teksten blir mer nyansert. De oppfatter skrivingen som en slags form for intellektuell lek, og sammenlikner gjerne med musikk.

Skriving og musikk

— Hvorfor skal skriving nødvendigvis være annerledes enn musikk? Ser vi bort fra alle forventningene om at en forfatter skal sitte i sin egen hule og skrive, er det egentlig ingen forskjell mellom musikk og litteratur. Fantastisk musikk skapes nettopp i samspill, bare se på de store jazzmusikerne, sier Elisabeth. Ingen dum sammenlikning, bare den enkelte finner sin rolle, og de har begge funnet sine. Chris skriver skjelettet, driver historien frem, mens hun skriver scener, retter og klipper inn og ut. Når han får hennes tekster, har han selvsagt rett til å gjøre det samme. Det blir geniale saker av sånt.

Krim og kjærlighet

At det løsnet i Djevelens barn er det ingen tvil om. Når du leser teksten, kan du se at de har hatt det veldig gøy. Leseren har ingen problemer med å følge flere parallelle historier, og spiren til selve krimplotet fikk de i et TV-program om ondskap. Senere ble alt, nesten alt, de hadde tenkt på justert, men én historie har de holdt fast ved: Kjærligheten mellom Edvard og Victoria. De ville kombinere krim og kjærlighet, og gudene skal vite at de har fått det til, selv om boken har den nådeløse tittelen Djevelens barn.

Sømløst driv

— Dette er på mange måter Victorias bok. Hun var jo nesten fraværende i den forrige om Edvard, men her har hun fått stor plass. En del av utfordringen denne gang var at dette er tredje og siste bok i trilogien om Edvard Matre, så det var ikke bare én tråd å hanke inn, det var flere, ikke minst når det gjelder forholdet mellom Edvard og Victoria. Etter hvert som vi skrev oss utover i manuset, kom løsningen av seg selv, både på kjærligheten og de mysteriene Edvard slet med å finne ut av. Plutselig ble det enkelt å sette sammen de ulike delene slik at løsningen ble naturlig, og avslutningsscenen er vi veldig fornøyd med. Den fikk det sømløse drivet vi alltid er ute etter når historien nærmer seg slutten.

Brenne + Matre?

Det skulle egentlig blitt en Michael Brenne-bok denne gang, men den ble satt på vent da plotet til den tredje Matre-boken utkrystalliserte seg. Men neste gang er det Brennes tur, ifølge forfatterparet, og den er det først og fremst Chris som skal skrive. Ikke misforstå, Elisabeth er selvsagt med på ferden når plotet skal snekres og researchen skal gjøres. Og kanskje ikke minst når det skal tenkes høyt underveis i prosessen. Begge er jurister, så det mangler ikke på Brenne-kompetanse. Og bare så du vet det, de leker litt med tanken om at Michael Brenne og Edvard Matre kan møtes en gang i fremtiden. – Vi får se hva som skjer, sier de lakonisk når spørsmålet kommer opp. Samme svar fra begge selv om de blir intervjuet hver for seg. De er ikke bare samskrevet. De er faktisk samsnakket, også.