TOTAL kommunikasjon
Camilla Colletts vei 1
0258 Oslo
Mobil: 920 80 380
bernt @ total-kommunikasjon.no
– Craic er en stemning, noe i luften som kommer fra nowhere, det handler om å ha det koselig, sier Tom, godseier på et av øyas tradisjonsrike gods, Shelburne Lodge i Kenmare.
Vi er på vestkysten av Irland, og har kjørt fire timer på feil side av veien for å komme hit. Er nettopp ønsket velkommen til et ekte country house, bygd av en statsminister for et par hundre år siden, nå er det Tom som regjerer her. Vi serveres te og kjeks av en tjener som bukker og skraper, fineste porselen, fyr på peisen, gjester som hilser, tunge bokhyller, eldgamle bøker hvor enn vi ser, irene er kjent for å være et lærd folk, og et pratsomt et. Det siste er Tom et praktfullt eksempel på, før vi har sunket ned i dype ørelappstoler med tekopp i fanget vet vi at craicens ingredienser er musikk, livlig prat, et dryss med heftig meningsutveksling, en klype nonsens, et par dråper Guiness og en sup med te og latter – bøttevis med latter. Vi nipper til teen og smiler og tenker at dette er akkurat det vi drømte om da vi bestemte oss for Irland.
Vi er midt i eventyret, skal leve landlivet et par dager, det ville, grønne, gress, hav, vind, og daglig yr selv når solen skinner. Et landskap skurt rent for alt som lukter av tilgjorthet, sauer overalt, koselige landsbyer med murhus i skarpe farger og skilt med tradisjonsrike navn. Sørvest for Limerick, vi er i Kerry, kjent for The ring of Kerry, en makeløs rundtur. Vi kunne tatt tog, men valgte The hard Way og er passe svimle etter å ha kjørt motsatt vei i rundkjøringer, giret med venstrehånda og tilbrakt et par døgn med høy puls in Dublin’s fair city, where the girls are so pretty!
Vi startet i Dublin, denne byen med ett ben i fortiden og ett i fremtiden. Flyet landet midt på dagen, solregnet klasket mot ruta i doubledekkeren innover mot sentrum, og vips, var vi i O’Connell Street med et 121 meter høyt spir av blankt stål, the Stiletto in the Ghetto, som dublinerne kaller det, midt i det historiske. Vi bor på Wynn’s Hotel i Abbey Street Lower, et steinkast fra hovedgaten, og allerede på vei ut fra hotellet er den der: Pulsen til en døgnkontinuerlig, feststemt by, yrende, utrolig yrende, høyrøstet, munter, tett, rastløs, likevel bare gode vibrasjoner når vi krysser The Liffey, elven som skjærer Dublin i to.
Dublin var loslitt, a city of paralysis, en by der alt stod stille for et par tiår siden, men så eksploderte det, og i dag er Dublin moderne og energisk, men fortsatt koselig, følelsen av borte, likevel hjemme, a laidback city med personlighet, du faller pladask når du krysser The Liffey og begir deg inn i byens bankende hjerte. Dublin er lav og vakker, du ser det når du står på brua og ser sørover mot Trinity College, ingen høyhus som overskygger de historiske, det første du gjør er å gå inn på Trinity og se på verdens vakreste bok, Book of Kells med sine 680 sinnrikt illustrerte sider under et strengt bevoktet glass. Det var her, i det katedralliknende Long Room med en kvart million bøker og et tønneformet tretak, at Jonathan Swift, Oscar Wilde og James Joyce la grunnlaget for å skrive.
– A couple of jars of the black stuff? sier mannen bak disken, og vi nikker i kor. Er du i Dublin, drikker du Guiness, sånn er det bare. Vi har kommet oss ut av Trinity, sullet inn og ut av butikker, gatemusikanter på hvert ett hjørne, alle kjøper blomster, det er en eller annen dag i dag, vi har gjort halvparten av Crafton Street, shoppingparadiset, fylt på med kaffe, enda mer kaffe, nå er det tid for den brune sirupen på en blankslitt pub i et smug av flere hundre år gammel brostein. Det er midt på ettermiddagen, og vi er offer for en spell levende irsk pubstemning og gnikkende feler vi egentlig ikke tror vi orker akkurat nå, men det gjør vi, nå er vi midt i den, the craic, topp stemning, to karer som spiller fletta av det meste, og det er allsang, vi tenker at dette er klamt på hjemmebane, men ikke her, her er det bare rått gøy, puben heter Hairy Lemon, og vi bestiller én til av irenes olje servert i ølglass. – Another pint of Guiness, please?
Etter å ha levd parklivet et par timer i Dublins Hyde Park – St. Stephens Green – en oase full av fontener, majestetiske eiketrær, kjærester som kysser, hunder som finner pinner og gamle menn som leser avisen, setter vi kursen for Temple Bar, Dublins trendy, livlige og nyskapende kvartal. Byen er kompakt, vi er der i løpet av minutter, på veien passerer vi normanniske Dublin Castle og St. Patrick’s Cathedral, der Jonathan Swift var domprost og skrev Gullivers Reiser på en benk i et bortgjemt sideskip.
Små intime spisesteder, kule restauranter vegg i vegg, teglstein, metall, glass og keramikk med rund hånd, gatemusikanter, fargerike gallerier, turister, atter turister, amerikanere, 50 prosent av dem stammer fra Irland, i Temple Bar finner de vuggen, og vi finner veien inn til baren over alle barer med navnet til kvartalet. På vei inn snakker vi med fire spanske senoritas, diskuterer U2 og The Dubliners, er ikke helt enige om hvem som er kulest, inne er det stinn brakke, huhei, det svinger, ikke rart alle skal hit, du kan glemme å prate, men du kan kose deg, nyte det gylne øyeblikket, det svever over musikken, tar tak i deg, skåler med deg, får deg til å føle deg velkommen til det irskeste av det irske.
– A full Irish breakfast, Sir? Hvite duker, servietter av lin, sølvbestikk, friske blomster, en stuepike som rygger når hun spør. Utenfor vinduet vidstrakte plener, vintergrønt, eiketrær og så grevskap at du tenker på bøkene til Kate Morton, Katherine Webb og Rosamunde Pilcher. Den fulle frokosten serveres herskapelig, Tom dukker opp, forteller om skrinne tider i Irland, de har reist seg før og gjør det igjen, selv om det ikke er penger i landet nå. En ny irsk flukt er på gang, de unge drar til Australia, men de keltiske tigrene har vært ute en vinternatt før, og skal nok bite fra seg denne gang, også. Vet du forresten hvorfor det er så grønt på øya vår? Jo, fordi det alltid regner, og utenfor vinduet stikker sola frem, og vi tar fatt på The Ring of Kerry, den mest populære kjøreturen i Irland, 17,5 mil lang.
Beitende sauer, blackheads, som de kalles, luften er rå, himmelen blå, hjertet er i halsen, veiene ultrasmale, begge hender på rattet, vi beveger oss tross alt på venstre side. Et skilt viser vei til the most spectacular cliff, vi skal dit etter hvert, men før det skal vi stoppe på annen hver veilomme, ta bilder, knipse til vi blir grønne i trynet. Grønn, grønnere, Irland, det er sånn du bøyer det, og vi nyter hvert eneste øyeblikk. Vi har vært innom Killarney, kåret til beste by i Irland i 2007, den er historisk og naturskjønn, likevel et turistreir, vi er glad når vi er på the scenic road igjen.
Portmagee er magisk, lever opp til navnet, en forlatt fiskerlandsby med skøyter på skakke og fiskekasser i stabler, ubrukte. Siste utpost, ro og mak, en pust i bakken, fish’n’chips på puben, vi kjøper en genser i flettet ull, vi bare må ha, og velger selvsagt originalen. Vi har kjørt gjennom de vakreste, øde myrstrekninger, forrevne fjellpartier, og nå furet værbitt. Atlanteren ruller mot brygga, den gnager seg inn i landskapet og lager hundre meter høye klipper, som stuper ned i koket. Men ikke i Portmagee, en enslig fisker er alt vi treffer i hovedgaten, fisherman’s friend med genseren, pipa, skjegg og caps, dette er et av de mest tidligkristne steder i hele Europa, og den slags har nok sin pris.
– 4 euros, please! Vi må betale for de siste tre hundre meterne ut på kanten av Europa, og det er det verdt. Nesten skremmende, formidabel utsikt, klamme hender, sug i magen når vi beveger oss helt ut på kanten for å ta det beste bildet. Langt der nede treffer bølger fra Amerika land, er det rart folk emigrerte? Vi får ikke nok av det storslagne, blir stående og kjenne på følelsen av frihet før vi rusler ned til bilen. Så kjører vi forbi små borger, steder med navn det ikke går an å si, Ballaghisheen, Derdeendarragh og Macgillycuddy og en gammel kirkegård, uansett er det villull og grønt overalt. Når vi senere på kvelden sitter på superkoselige Limetree i Kenmare, og en fireretters fiskemeny overgår det vi drømte om, skjønner vi at Irland er ja-takk-begge-deler. By og land, grønt og skjønt, grått og vått, øl og ull. Var det ikke craic den het, den grønne pulsen?
Du har flere muligheter, vi reiste direkte fra Rygge med RyanAir for cirka 1300 kr t/r. SAS og Norwegian flyr direkte, og mange andre flyr også til Dublin, men du bør se opp for mellomlandinger, da kan fort flyreisen bli lang. Flybussen fra Dublin Airport tok 40 minutter inn til sentrum og kostet 6 euro, taxi tilbake kostet 25.
Du kan fly fra Dublin til Kerry flyplass eller Cork, og du kan ta toget fra Heuston, Dublin til Killarney i Kerry. Det tar 3,5 timer og koster 74 euro t/r. Du kan leie bil i Killarney, vi leide i Dublin, det kostet cirka 1100 kr for fire dager inkl. super insurance, og det bør du ha når du kjører på venstre side i et land med ultrasmale veier på landsbygda.
Vi bodde på Shelburne Lodge (www.shelburnelodge.com), et tradisjonsrikt gods fra 1700-tallet, fem minutter utenfor Kenmare. Nydelig beliggenhet, store hjemmekoselige rom, vennlig atmosfære, full irsk frokost og et vertskap som ikke vet hvilket bein de skal stå på for å betjene. 120 euro per natt for et dobbeltrom, og du bør bestille på forhånd. Et billigere alternativ er Picin Cottage (www.picincottage.com) tre kvarters kjøring vest for Kenmare. Her er det få rom, så vær tidlig ute. Halv pris i forhold til Shelburne Lodge.
Naturskjønne Ring of Kerry rundt Iveragh Peninsula er den mest populære kjøreturen i Irland, og en av de vakreste. Det tar tre-fire timer å kjøre den 17,5 mil lange turen, men det forutsetter at du ikke tar for mange avstikkere, og det gjør du. Turen er en blanding av øde myrstrekninger, vakre kystpartier, forrevne fjell, små fiskerlandsbyer og Atlanteren, og du bør sette av en hel dag.
Spisestedene er mange og uhøytidelige, og billige, så velg de beste. Bor du på Shelburne, bestiller vertskapet bord. De eier Packies, midt i hovedgaten, en topp fiskerestaurant med gode priser og sjeldent trivelig miljø. Limetree er veldig koselig, et eldgammelt hus med hvite duker, allsidig meny og et hyggelig miljø. Horseshoe, en typisk landsbyblanding av pub og restaurant, kan også anbefales, god mat til lave priser. Uansett hva du velger, får du garantert en hyggelig og uhøytidelig kveld!
Gå langs Liffey fra Henry Street og O’Connell Street (på nordbredden), videre til Crafton Street-området på sørbredden, som er eksklusivt og pulserende. På veien har du gått over Ha’penny Bridge og en råkul gågate med mye stæsj i Temple Bar. I Crafton Street finner du de viktigste merkene, og vil du shoppe i større magasiner er Arnotts i Henry Street og Brown Thomas i Crafton Street stedet. Ellers er Stephen’s Green Centre aller øverst i Crafton Street et bra tips. Men husk: Det er alle småbutikkene som drives av eierne selv som virkelig gjør shopping til en hyggelig aktivitet i Dublin. Hver lørdag er det Temple Bar Market fra morgenen av. Er du en bokorm, er The Winding Stairs rett over elva et must, det må da være en av verdens herligste uavhengige boksjapper? Kjøp en espresso, kryp ned i en av de lune ørelappstolene og les et par sider før du kjøper! Must-Buys til kjæresten: U2-album, romanen Dubliners av James Joyce, Jameson Whisky og Guiness Luxury Fudge (verdens beste karamell). Kombinér med en hjemmestrikket ullgenser fra vestkysten og give him five!
Vi bodde på Wynn’s (www.wynnshoteldublin.com), midt i smørøyet, litt tilbaketrukket i en sidegate til O’Connell Street. Et bra 3+hotell med full irsk frokost inkludert i prisen, 1100,- for et dobbeltrom. Vil du være litt bohem, er The Morgan (www.themorgan.com) i Temple Bar et godt tips. Litt dyrere enn Wynn’s, men desto mer sjarmerende. Går du for litt luksus, er The Merion (www.merrionhotel.com) definitivt stedet, hotellet består av 4 nyrestaurerte georgianske hus, og ligger ved parlamentet. De har også en tostjerners Michelin-restaurant med mat og vin og priser så det holder.
Café en Seine i Dawson Street er kontinental, et suverent sted for shoppingkaffe, berømt for kakene. Watch out for deres jazzbrunch søndag ettermiddag! Ellers er Elephant and Castle i Temple Bar stedet for salat og pasta midt på dagen, Cæsar-salaten er legendarisk. L’Gueuleton (www.lgueuleton.com) er en institusjon i Dublin, fransk på sitt beste, her koser du deg med snegler, og nyter service og interiør. Sjekk ut The Winding Stairs i etasjen over boksjappa, her får du god irsk og kontinental mat i hyggelige omgivelser. Går du for det mer eksotiske, er Diep Le Shaker (www.diep.net) stedet, Dublins ledende Thai-spiseri med en mangfoldig meny. Italiensk er sjelden feil, prøv Dunne & Crescenzi (www.dunneandcrescenzi.com) et italiensk ektepar å stole på, både til lunsj og middag.
For det første: Kjøp deg en guidebok om Irland, det er mange å velge mellom. Politiken har en veldig bra, du tåler litt dansk. Når det gjelder Dublin, kan det være lurt å supplere med TimeOuts Dublin, det gir deg et kjapt og klokt overblikk. Ellers er byen kompakt og lett å orientere seg i, det er mulig å gjøre unna must-see i løpet av en overflatisk dag. Start på Trinity College med Book of Kells, Er du dyp, stikker du innom National Museum og alt gullet der, og når du kommer ut er du i Crafton Street der du kan shoppe til du blir lei. Så rusler du litt i St. Stephen’s Green og roer ned shoppinggenet, passerer Harcourt Street med sine nyyydelige georgianske hus, og kommer til St. Patrick’s Cathedral, et fantastisk kirkebygg, der du besøker graven til Jonathan Swift. Nå er du like ved Temple Bar, et område du bare må innom i Dublin. Og ellers da? Dublin Castle er impressive og Guiness Hop Store, selve helligdommen for the black stuff, er verdt å se for den som har tid. Når alt er over, lander du på Irlands eldste pub, The Brazen Head fra 1198 (!!!) og fortsetter på Long Hall eller Doheny & Nesbitt’s eller kanskje på selveste Temple Bar, hvis du fortsatt orker … puh … have a nice one!