TOTAL kommunikasjon
Camilla Colletts vei 1
0258 Oslo
Mobil: 920 80 380
bernt @ total-kommunikasjon.no
– Fremtiden tenker vi ikke så mye på. Vi lever mens vi gjør det,
sier Maria og ser på sin elskede Joao. Sammen har de realisert en
livslang, magisk drøm.
Jeg er i eventyrbyen Sintra, en halvtimes kjøring vest for Lisboa. Den romantiske poeten Lord Byron kalte Sintra verdens vakreste by da han besøkte den i 1809. 200 år senere har byen fått plass på UNESCOs liste over verdensarv. Den kuleste kafeen i byen er selvsagt oppkalt etter poeten, men jeg sitter i eventyrhuset til Maria og Joao, og blir frokostvartet opp etter alle kunsten regler. Casa das Campainhas er helt perfekt hvis du vil kombinere romantiske Lisboa med ramsalte Atlanterhavet.
– Jeg kunne fortsatt forelest i litteratur på Universitetet i Lisboa, og Joao kunne jobbet med finans. Men vi har valgt et annet liv, vi vil være verdens vennligste vertskap, smiler Maria. De er på god vei, og har stått på pinne siden jeg ankom Sintra. Drømmen er nesten like gammel som ekteskapet deres (37 romantiske år), og huset smakfullt møblert med familiens eiendeler. Og frokosten? Jeg serveres alt jeg bare kan drømme om for at dagen min skal få en kickstart.
Muslimene har vært i Sintra, eventyrerne har vært der, til og med vikingene har satt sine spor. I gamlebyen finner jeg Palacio Nacional de Sintra med sine koniske (også komiske) tårn og smakfulle, arabiske rom. På toppen av byen troner Disneyaktige Palacio Nacional de Pena, som var sommerresidens for kongefamilien før revolusjonen i 1910 da Portugal ble republikk. Et steinkast unna Castelo dos Mauros, maurerborgen som Sigurd Jorsalfar kom forbi på sin vei til Jerusalem. Da muslimene nektet å la seg kristne hadde ikke gode Sigurd noe valg, han gjorde kort prosess med araberne. På borgmuren har jeg 360 graders utsikt over både Sintra og havet noen kilometer unna. Og så, plutselig er borgen innhyllet i trolsk tåke og et lett rislende sommerregn. Å være svimmel er ikke smart når jeg lister med ned igjen på den glatte, luftige steinmuren uten norske sikkerhetsgjerder. Jeg skal til høydepunktet i Sintra.
Antonio Augusto Carvalho Monteiro. Bare det navnet. Ikke rart han var både eksentrisk og gåtefull. Han fikk bygget eiendommen Quinta da Regaleira, noe av det snåleste jeg har besøkt. En mildt sagt spesiell eventyrhage med underjordiske, labyrintiske grotteganger, tårn, fontener, brønner, kirke og selvsagt et palass som rommer alle de sinnssyke ideene til Antonio. Det er bare å la seg senke tjue meter ned i den ene brønnen, og se hvor du til slutt kommer ut. Et ekte lekeland for voksne, hogget ut i naturens egne materialer, jeg får ståpels når jeg tenker på at det går an å være så leken, så utforskende, så genial.
Eventyret startet egentlig i Lisboa, denne sjarmklumpen av en liten storby, så romantisk, så full av skråninger, skrå trikker, skrå blikk fra gamle svarte damer, lukten av klesvasken som pryder fasadene, stekte sardiner, bacalao og Alvarinho, hvitvinen jeg umiddelbart forelsker meg i. Vegger vakkert dekorert av azulejos, lisboanernes keramiske varemerke, og selvsagt bestiller jeg en svart kaffe (og en caipirinha) på Brasileira, bare sitter der og ser på menneskene, gateartistene, hører lydene, kjenner smakene og luktene, det er jo det som er Lisboa ifølge Fernando Pessoa, mannen bak Uroens bok og kafeens stamgjest. Jeg bor rett over kafeen, på hotell Borges i Lisboas shoppingparadis, Chiado.
– Du må ta 28-trikken, ikke de tullete turisttrikkene, sier kelner Enrique
når jeg betaler for den bakte, salte torsken på en av de intime
restaurantene i Bairro Alto, den øvre byen, det obligatoriske møtestedet
for Lisboas natteliv. Enrique er 24, studerer økonomi og kan alt om nevnte
Alvarinho. Det koker i Bairro Alto når klokken passerer midnatt, og når jeg
er der samtidig som de beste fotballspillerne i verden møtes i Brasil
fosskoker det. Sagres heter ølet alle drikker, det koster én euro og er
oppkalt etter Europas vestligste sted sør i Portugal. Jeg er sta og holder
en knapp på Alvarinho, og dagen etter tar jeg Enriques gode råd på alvor og
tar nummer 28 tvers gjennom sentrum fra Estrela i vest til Alfama i øst, og
du salige for en opplevelse!
Alfama, Lisboas pulserende, folkelige hjerte. Det er her trikkefører Elsa må rygge et par kvartaler med den 120 år gamle trikken fordi det kommer en trikk rett imot. Det er her jeg går meg svimmel i labyrinten av smug, det er her lukten av stekte sardiner ligger som et teppe over bydelen og det er her jeg opplever fado slik fado skal oppleves i et eldgammelt kapell. Tania Oleiro har lært fado, den 200 år gamle muntlige kulturarven som også er på UNESCOs liste, av sin mamma. Fado betyr skjebne og handler om melankoli, kjærlighet, lengsel, sorg og sjalusi. Tania synger med en slik ynde og innlevelse at hun har fått en ny norsk blodfan når jeg forlater det lille kapellet siste kvelden i Lisboa.
«Stedet der havet er blåere» står det i turistbrosjyren til det som en gang var lille, idylliske fiske-Ericeira. Nå er byen invadert av surfere og sjapper med alle de kule klærne en sånn kystperle skal ha. Jeg registrerer at det virkelig er blått her. Blått og hvitt, minner litt om en gresk idyll, bare tøffere, barskere, råere, friskere. Ericeira ligger på stupet, og langt der nede milevis med myke sandstrender som forteller at jeg er på Europas vestkyst, vinden rusker tak i flaggene som advarer mot store bølger, jeg får følelsen av å ha det sånn som Maria sa etter frokosten i dag, lever mens jeg gjør det.
Peniche og havet er uatskillelige. Når jeg kjører inn i byen, har jeg vært innom strendene i Santa Cruz på veien, Portugals svar på Malibu Beach er enda råere, og strandbaren har enda større paraplyer på drinkene. Jeg får selskap av solen når jeg kjører inn i Peniche, og ser at sol og hav til evig tid har skurt de enkle, hvite bygningene, noen av dem gule, blant annet deler av Peniche Fort, bygget på 1600-tallet for å forsvare landet mot inntrengere. På 1900-tallet, under det 48-årige fascistregimet som herjet Portugal frem til 1974, ble fortet brukt til å torturere kritikere. Å gå på murene på fortet er som å se tvers gjennom landets historie, fra kolonialisme via diktatur til dagens demokrati. Og når jeg kommer ut av fortet, skinner Cafe Alcatraz mot meg, hvit- og grønnmalt mur, to plastbord og et par slitne stoler utenfor, en gammel dame med et ansikt av lær bak disken innenfor, så enkel som en portugisisk kafé får blitt. Jeg ender visitten i Peniche her, omgitt av hese måker, lukten av ramsalt hav, fiskebåter som spyles etter dagens dont og en sigen portugiser som slukker sorgen med en flaske Sagres.
Når en liten idyll vokser fra å være et lite fiskeleie til å bli en elegant kystby, kan sjarmen gå tapt, men ikke slik med Cascais. Årsaken er evnen til å kombinere. På stranden ligger fargerike fiskebåter, og på brygga sitter fiskerne og bøter garn på tradisjonelt vis. Jeg går hundre meter inn i byen, og befinner meg i en elegant shoppinggate. Jeg besøker en kafé med fiskenett som tak, og spiser fersk flyndre på en fremragende fiskerestaurant. Det er siste dagen, palmer og luksus, mondént og fornemt, likevel slapper en farende fant godt av i denne hyggelige byen, den har et slags glimt i øyet. Det har også kelneren som påstår at det var en cascaisk fisker, Alfonso Sanches, som oppdaget Amerika ti år før Columbus. Og når jeg kjører til flyplassen, vet jeg at jeg kommer til å savne dette stolte landet. Disse stolte menneskene. Som prøver å leve mens de gjør det …
Du har flere muligheter, jeg reiste med Norwegian fra Gardermoen til Lisboa direkte. Er du tidlig ute, kan du få flybillett for kr 1500 t/r. Flyreisen tar cirka fire timer. Se opp for mellomlandinger, da kan fort flyreisen bli lang. Flyplassen i Lisboa ligger nær sentrum, og du kan ta Metro inn. Billetten koster 1,50 euro, og turen til sentrum tar en halvtime.
Du leier bil på flyplassen, men den trenger du ikke når du er i Lisboa. Turen fra Lisboa til Sintra tar en drøy halvtime, og Cascais ligger tjue minutter fra Sintra. Turen langs kysten kan du gjøre så lang du vil, fra Sintra og opp til Peniche må du beregne fire-fem timer langs kysten. Så tar du motorveien tilbake, og bruker halvannen time.
Jeg bodde på Hotel Borges Chiado, midt i smørøyet (hotelborges.coma) i Lisboa. Bor du her, har du kort vei til alt, og rommet er rimelig og bra. Be om å få rom mot bakgården hvis du vil roe ned, ut mot gaten hvis du vil sitte på en fransk balkong og nyte folkelivet. I Sintra bodde jeg på Casa das Campainhas, (casa-das-campainhas.com) og hadde et helt topp vertskap. Bor du her, bor du i nærheten av alt du skal oppleve i Sintra. Anbefales!
Lisboa er lett å orientere seg i. Vær oppdagelsesreisende når du utforsker byen, la bena gå av seg selv. Da vil du oppleve kontrastenes by med en rotete planlegging hvis du beveger deg ut i periferien. Men det trenger du ikke, du har alt du trenger å se i byens sentrum: Folkelige strøk i Alfama, Graca og Lapa, linjalgatene i Baixa, de majestetiske plassene i Rossio, det kneisende slottet Castelo de Sao Jorge og den mauriske fortiden og utelivet i Bairro Alto. Du shopper og ser på borgerlige herskapshus i Chiado, og langs elegante Avenida da Libertade spaserer du midt i salig skjønnhet og tenker at denne byen nå er i ferd med å gjenvinne seg selv etter tiår i dvale i forrige århundre. Glem for all del ikke å dra til Belem, byens kulturelle lovsang til sine oppdagelsesreisende med minnesmerker over Portugals gullalder som sjøfartsnasjon. Terrassene i Belem er som små smykkeskrin i brostein, og kan forveksles med dem i Middelhavet. Nyt en pasteis på konditoriet og institusjonen Antiga Confeitaria, det er små butterdeigkaker fylt med creme brulée som serveres varme med kanel, de smaker himmelsk. Er du ute etter å shoppe, er det først og fremst Chiado som gjelder, du finner et mylder av designerbutikker og merkevarer her og i Bairro Alto, og så roer du ned shoppinggenet på en av byens mange miradouros og bare nyter utsikten med elven Tejo som et beroligende bakteppe. Lykke til!
Bo i Sintra, byen fortjener det. Du kan selvsagt ta tog fra Lisboa, det tar en snau halvtime. Byen er på UNESCOs liste takket være en lang rekke monumentos. Liker du å gå i litt kupert terreng er byen helt perfekt, jeg gikk fra min casa til Castelo dos Mouros, Palacio National de Pena og Palcio Quinta da Regaleira. Alle må besøkes! Dette er annerledes kultur, så lekent og herlig, alt pakket inn i en grønn jungel av blomster og planter midt på sommeren! Det betyr at det kan regne her, og regnet kommer fort! Ellers må du få med deg Palacio Nacional de Sintra nede i gamlebyen og Palacio de Monserrate litt utenfor byen. Sintra er stappfull av fantastisk arkitektur, så her får kameraet kjørt seg! Jeg spiste nydelig kjøtt(!)middag på Restaurante Tacho Real, tilsatt en dose rødvin fra Douro ble det et supert måltid. Hvite duker og stil og en kelner som kunne sakene til fingerspissene. Å spise byens konditoriske herligheter på terrassen til Piriquita er et must i Sintra, prøv både Travesseiros og Queijadas, og hvorfor ikke unne seg et glass ti år gammel portvin? Og den eldgamle baren til romantiske Lord Byron er et perfekt sted å avslutte dagen før du rusler hjem i fløyelsmørket.
Et godt råd: Begrens kystlengden. Jeg startet i Sintra, en halvtime fra Lisboa, det viste seg å være et perfekt utgangspunkt. Et kvarters kjøring fra Sintra ut til kysten, og da mener jeg VESTkysten. Tankene gikk til Jylland da jeg først så de lange strendene, forskjellen er bare at her er det bratt ned til havet! Alzenhas do Mar rett vest for Sintra er en koselig fiskelandsby, og derfra følger du kystlinjen nordover. Besøk Ericeira, en sval portugisisk balkong høyt over havet med utrolige strender og bølger under seg. Et surfeparadis! Prøv www.bluebuddhahostel.com for rimelig og koselig overnatting. Praia de Santa Cruz er en innertier for deg som liker å stå på et brett, blå og hvitskurt, med det typiske miljøet for surfeelskere. Peniche må du ikke gå glipp av, kjør gjennom gamlebyen og så langt ut på kanten som mulig! Gå på murene i det gamle fortet, som også har vært fengsel, og ta deg en kald Sagres på nærmeste kafé. Du kan ta båt til øya Berlenga, som visstnok er et paradis. Er du smart, stikker du innom blomsterbyen Obidos og Coimbra, en av Europas eldste universitetsbyer. Litt sørover fra Sintra er nabobyene Cascais og Estoril gode tips, her er miljøet annerledes, mer penger, palmer og party, likevel en avslappet atmosfære.