TOTAL kommunikasjon
Camilla Colletts vei 1
0258 Oslo
Mobil: 920 80 380
bernt @ total-kommunikasjon.no
– Tredve tusen barn ble stjålet, sier Sue og rister på hodet. En svarttrost fløyter ute i hagen. Solen nærmer seg horisonten. Det er kveld og shortsvarmt. Vi er i landet der det skjedde.
Sue Lloyd Roberts er BBC-reporter. Hun har blitt jaktet på av KGB-spioner i Russland, dømt til sju års fengsel i Kina og forfulgt av Robert Mugabes banditter i Zimbabwe. Hun har reist alene, filmet i all hemmelighet og smuglet filmene ut av landet. Men den største flukten i sitt liv har hun gjort til en bortgjemt landsby på Mallorca. Nå er hun hotelleier i Fornalutx, kåret til den vakreste landsbyen på øya.
Hun snakker om barn som ble stjålet fra sine foreldre og gitt til fascistiske sympatisører da Franco styrte landet. Først nå tør spanjolene snakke om det. Vi lytter til det hun har å si, mens solen synker og det fløyelsemyke tar over i den lille dalen vest på Mallorca. Det er siste kvelden på øya, og hotellet, Ca’n Reus, er noe for seg selv. Chic, maksimalistisk og engelsk hjemmekoselig. Et romantisk eventyr. Sue kjøpte det for å gjenoppdage livet. Hun solgte alt hun eide og tok opp altfor høye lån. «I feel reborn now», sier hun og smiler når vi spør om det er den viktigste flukten av alle de hun har gjort. Akkurat som øya vi er på, tenker vi. Mallorca er også reborn. De siste årene har den grønne øya vært utsatt for en kvalitetsheving som kan beskrives med to ord: Ekstrem forvandling.
Vi hadde landet i Palma noen dager tidligere, og var på jakt etter øyas skjulte skatter. Vi skulle ikke til Cala ditt, Cala datt og grisefester, sangria og charterland. Vi skulle motsatt vei. Nordvestover til et Mallorca mange ikke vet om. Det viste seg å være et skattkammer av kontraster. Det skjønte vi allerede første kvelden da vi kom til Valdemossa, en landsby en halvtimes kjøring fra Palma. Øverst i det som sies å være den aller frodigste dalen på øya ligger landsbyen med sine sandfargede hus og et berømt kloster, som vinteren 1838-39 huset Chopin og forfatteren George Sand, kvinnen bak «A winter in Mallorca».
– Ca’n Pedro, sier Gonzalo når vi spør hvor vi kan få et ekte mallorcansk måltid samme kveld i Valdemossa. Vi har sjekket inn på hotellet hans, Es Petit, og fått et dobbeltrom med minst dobbel terrasse og utsikt helt til Palma. Ca’n Pedro viser seg å være et typisk landsens sted der vi blir servert himmelsk aioli, oliven, snegler, grillet kanin og vino de la casa. Etter å ha tatt bilder av bilder av Chopin og kelner Jaume og betalt femti euro for en aften for to, tar vi Valdemossa i øyesyn. Ingen tvil om at landsbyen kan anbefales. Den er både velholdt, sjarmerende og vel verdt et besøk. – Men styr for all del unna høysesong, sier Gonzalo. Da er landsbyen hans en svett turistmagnet.
Et sted for meditasjon og refleksjon. Lavmælte stemmer på forskjellige språk. Gartnere som luker og feier for klosterets dører. Klosterhager med planter i vakker vårblomstring. Citrus-, oliven- og fikentrær på markene nedenfor klostermuren. Turister som lytter til en mannlig guide som ser ut til å elske jobben. Men ingen munker å se. Vi tar med oss celle 4 der Chopin bodde og en cappucino på café Cappucino rett ved klosteret før vi setter oss i den svarte loppa, fra nå av bare kalt Polo, og kjører mot vestkysten. På veien passerer vi Deia, som er kjent for sin kunstnerkoloni. Vi lusker rundt på Hotel Residencia der Lady Di pleide å bo, men må gi opp søket etter sommerboligen til Michael Douglas. På vei fra Deia stopper vi ved et skilt som lokker med nyplukkede sitroner. Pur selvbetjening. Legg et par euro i en hjemmesnekret trakt og plukk så mange du har lyst på.
Polo smyger seg langs svingene, klatrer oppover og fyker utfor når vi har lyst til det. En bratt klippekyst, dramatiske fjell og nede på sletta Soller, en by du bare er innom for å ta den berømte trikken, også kalt «appelsinekspressen» ned til Port de Soller. Vi parkerer på et sted vi tolker som tillatt, og tar trikken til havet og en søvning badeby og en kafé med det norskklingende navnet Lua. Vi setter til livs en herlig salat med havets frukter og tar livet med ro. Det er nå vi har tenkt oss til Fornalutx noen hårnålssvinger unna, men slik blir det ikke. For nå drar vi til Palma for å bo på designhotell. Og kanskje prøve oss på den utfordrende øvelsen som kalles shopping. Deretter skal vi nordover og bli frelst. Ja, nettopp. Frelst.
– Velkommen til herligheten, sier hotellsjef Svenn Rudow på klingende trøndersk. Vi har latt Polo få hvile i et underjordisk parkeringshus, og befinner oss i et bypalass fra 1500-tallet. Et smug unna shoppingparadiset Passeig des Born, og en dobbel softice fra den gotiske katedralen La Seu, juvelen i Palma. Vi står under hotellets stolthet, en hundre år gammel palme i et utendørs atrium med kule sofagrupper og nesten enda kulere gjester. Svenn leder oss gjennom glassdører og inn i en heis som tar oss opp til det som får oss til å gispe når døren inn til rommet glir opp. Alt er minimalistisk, fotokunst på veggen, fem puter i sengen og morgenkåper av verdens tjukkeste frotté. Og selvsagt marmor og glass på badet og kuskinn på krakken. Det er så rå design som det bare får blitt. Og på toppen av alt, bokstavelig talt, en takterrasse med basseng, sauna og solstoler. Alt i rette linjer og duse farger. Svenn forteller stolt at beliggenhet og takterrasse er de beste grunnene til å bo på TRES Hotel. Rå design og vennlig service tar han for gitt fordi hotellet retter seg mot dem han kaller «bevisste reisende». Vi har cirka tre kvart døgn på oss til å være i den kategorien, og har tenkt å bruke tida godt.
– Abaco, sier Svenn når vi spør hvor vi skal starte kvelden. En kafé vi aldri før har sett maken til. Smekkfull av eksotiske frukter, duftende blomster, kvitrende kanarifugler, søte lukter, dype fløyelssofaer, arabiske tepper, chillmusikk og champagne. Reisebudsjettet tillater oss å stikke nesen inn før vi igjen er ute i smugene der tapasbarene ligger tett i tett i kjellere med rustikke mursteinsvegger og levende lys overalt. Vi velger oss Wineing, en annerledes tapasbar anbefalt av Svenn, der vi får øyas beste tapas og et kort vi bruker når vi tapper vinglasset. Det er artig å være sin egen vinkelner, og når vi kommer ut i smuget utpå natta skjønner vi at det er nå natten starter. Vi rusler opp på Passeig des Born og ser Barcelonasupportere feire at klubben har vunnet cupen i kveld. Hundrevis har inntatt en diger fontene og synger og veiver med flaggene sine. Vi lar fotball være fotball, og finner veien til designhotellet, dunputene og verdens mest ubevisste designsøvn.
En nonne kledd i en flagrende kappe haster forbi. Vi snur oss og ser på henne. Akkurat som når Palmas moteløver går nedover Passeig des Born med sine lekre sko og snertne vesker. Nettopp skinnsko og vesker er en vinner hvis du skal handle noe få har maken til hjemme. Svenn har servert herlig frokost under palmen i atriet før vi tar pulsen på Palma. Vi er innom Zara, Desigual og merkebutikker vi ikke har hjemme. Vi tråkler oss gjennom shoppingstrøkene og opp til Plaza Major, byens utendørs storstue. Etter å ha spist lunsj på plazaen nyter vi kaffen i det 100 år gamle kafélokalet Lircico, en klassisk strøkskafé fra 1894 som er populær både blant turister og stamgjester. Der sitter vi og zoomer inn den latinske atmosfæren som er mangelvare nord i Europa selv om kafeene er aldri så kule.
– Meeee … Lydene fra geitene er ikke til å ta feil av. Vi er på toppen av det 300 meter høye fjellet Puig de Pollenca, nordvest på Mallorca. Hårnålssvingene er smale, krappe og bratte, og Polo må stoppe og rygge for å komme seg gjennom svingene. Til slutt er han vel plassert ytterst på veikanten med steiner foran hjulene. Vi ser et skilt som forteller at vi må gå det siste kvarteret til klosteret Ermita de Nostra Senyora del Puig. Vi er på vei til en oase for deg som søker fred, stillhet og vakker natur. Det gyllenbrune steinkomplekset er fortsatt kirkens eiendom, og vi ser utover et landskap av viltvoksende urter, oliventrær, fiken, oleander og markblomster. En rar blanding av å kjenne det opphøyde, men likevel lavmælte, griper oss når vi går inn og blir tildelt hver vår celle til 14 euro per døgn. Kun seng, stol og bord. Og en utrolig utsikt, skal det vise seg når vi våkner neste dag. Men før det har vi spist klostermiddag sammen med de fem andre som bor her. Vi har vasket oss på et felles vaskerom på gangen og lagt oss i stupmørket og latt tankene fly til dem som bodde her for hundre år siden. Et enkelt liv med mye forsakelse. Mon tro om de rister på hodet over disse turistene som liksom skal oppleve ro og kontemplasjon, som det jo heter.
– Ein einfaches leben, das ist alles was ich brauche, sier Sigrid og pusser på kunsten sin. Hun skal bo i klosteret i tre måneder. Eller så lenge jeg har råd, som hun sier. Hun håper å kunne leve av bildene sine etter hvert, men nå er hun her for å få livet organisert. Her er hun seg selv, langt borte fra det livet hun har levd i restauranter i München. Hun sitter og maler i den vakre bønnesalen, der sollyset flommer inn gjennom buede vinduer. Vi lar en morgentime passere i klosterets kapell og vakre omgivelser før vi rusler ned til Polo og fortsetter ferden i fjellkjeden Tramuntana. Vi kjører gjennom frodige daler og mektige fjell. Et turkist Middelhav langt der nede. En mann ved veikanten med en appelsinkasse, en presse og verdens beste juice. Livet er lyst, og vi tar noen vanvittige hårnålsvinger ned til Sa Calobra for å få balanse i sjelen. Der nede finner vi en smal bukt med to kafeer og dovne bølger som skyller innover føttene våre når vi vasser i vannkanten.
Solen farger fjellene gylne mens vi sitter på terrassen til Sue i Fornalutx. Hun forteller at hun sliter med etterdønninger av malaria etter et opphold i Zimbabwe for BBC. Mannen hennes er i London og jobber for samme kanal. Sue anbefaler middag hos Maria lenger opp i gaten. Når vi kommer dit, er stedet fullt av folk, åpenbart lokale. Vi gasser oss med rikelige porsjoner av pattegris og husets vin, og madonna Maria blir vår aller beste venn og prater og skåler med oss i husets anislikør. Det hele ender med at vi blir invitert til å se på appelsinfarmen hennes neste morgen sammen med Sue. Der plukker vi appelsiner og lukter på appelsinblomster og smaker så saften renner fra munnen. Til slutt viser Maria oss en hemmelighet: Sitroner og appelsiner på samme tre! På vei til flyplassen senere på dagen passerer vi Deia, og ser et skilt ned til Cala Deia. Men var det ikke cala ditt og datt vi skulle holde oss unna, da? Vi gjør et lite unntak, og angrer ikke når vi får bord på en strandhyttekafé ytterst på klippene i den idylliske calaen. Vi spiser tortilla med reker og melon med skinke, og hører bølgene slå mot klippene. En havseiler vugger dovent i den azurblå disen. Jo da. Sånne calaer er ikke så verst, de heller ...
Mange selskaper flyr til Palma, blant annet SAS og Norwegian. Vi reiste med Norwegian og betalte cirka 1500 t/r Gardermoen-Palma. Vi leide bil i fem dager for kr 1500,-. Det er godt skiltet og enkelt å finne fram. Korte avstander gjør at du får med deg mye når du er på veien på Mallorca.
På Mallorca er det overnattingsmuligheter i alle prisklasser. Det avhenger av når på året du reiser, men hvis du kan regne med å betale cirka 1200 kroner for et bra dobbeltrom når du reiser i den perioden vi var der, april-juni, eventuelt september-oktober. Prisen på de to hotellene vi lå på i Valdemossa og Fornalutx ligger på dette nivået, mens TRES hotell i Palma koster nesten det dobbelte. Ønsker du å bo i kloster, koster det fra mellom 10 og 20 euro, litt avhengig av hva du velger.
Det fine med Mallorca er at du får både kjøtt og fisk av topp kvalitet her. De fiskerettene vi spiste var nydelige, ikke minst salatene med sjømat. Pattegris og kanin er spesialiteter på lokale restauranter litt unna mainstream. Spør husverten om spisesteder, det pleier å gi resultater. Ellers har Mallorca mange gode viner, ikke minst røde, men du gjør lurt i å be om husets vin. Den er billigere og ofte vel så god som mange av vinene på kartet. Reiser du på våren, kan du glede deg til å nyte ferske frukter. Ellers må du unna deg et måltid tapas. Da får du lokale spesialiteter på kjøpet. Og paellaen er like god som på fastlandet!
Fjellandsbyene vest på Mallorca har levd et liv i skyggen av de flotte strendene i sørøst. Fornalutx, Valdemossa og Deia er tre av dem, det finnes mange flere. Vi valgte å bo på et kloster langt unna folk og fe, men det finnes mer tilgjengelige klostre. Ellers er det helt utrolig natur i fjellkjeden Tramuntana på vestkysten. Den stuper ned mot Middelhavet, og du finner mange fine små badeviker her. Dette er også et flott terreng å sykle i hvis du har lyst til å få med deg noe helt spesielt. Palma må oppleves, det er en smeltedigel av kultur og shopping som lever et heftig liv døgnet rundt. Bo i gamlebyen, der er det hoteller i alle mulige prisklasser. Og kort vei til butikker og restauranter.