TOTAL kommunikasjon
Camilla Colletts vei 1
0258 Oslo
Mobil: 920 80 380
bernt @ total-kommunikasjon.no
Tidlig morgen i Gonfaron. Det knirker i kropp og treverk når jeg slår de gylne trelemmene opp.
Transparent dis dekker vinmarkene, og innbyggerne i min landsby er i gang med hverdagens gjøremål.
Det diskuteres og gestikuleres nede på brosteinsteppet. Det er november og jeg er her for å
oppleve høst i Provence.
Jeg befinner meg i et område der det er lett å nyte det gode liv. For mange er Nice, Cannes, St. Tropez og Monaco obligatoriske besøksmål. Jeg velger en annen variant, jeg foretrekker det originale i Var og Vaucluse. Her finner jeg små landsbyer med dramatisk beliggenhet på åskanter, eldgamle hus med tak i terrakotta, olivengrønne skodder og eføykledd murverk.
Jeg åpner dagen på en ekte fransk kafé omgitt av platantrær på torget. Det er her du finner kafeene med en avslappet atmosfære som virkelig innbyr til å sitte så lenge du vil uten at noen bryr seg. En dobbel espresso og et par croissanter er nok til legge beslag på et bord hele dagen. Her står tiden stille, og du kan nyte den tomme tids magi så mye du vil. Du slapper av på en tilbakelent måte og har god tid til å tenke og gruble i et velsignet stille mellomrom.
I Le Figaro leser jeg om Bruno, trøffelkongen som er en slags institusjon i Frankrike. Mannen er kjent for sine restauranter i Paris, London, Brussel og St. Tropez og har sin opprinnelige restaurant i Lorgues, en halvtime unna. Det må bli Bruno denne dagen. Jeg kjører nordover på smale, pinjekledde veier med gylne vinmarker og Montagnes des Maures som mektige kulisser. Uten at jeg vet det er jeg på vei mot et kulinarisk høydepunkt. Når jeg forteller vaktmesteren på Brunos gods at jeg er norsk journalist på søk etter det spesielle i Provence, rulles den røde løperen ut. Jeg geleides inn til Bruno, mannen som bryter med det søte bildet av Provence. Han elsker å provosere med sine retter og har alltid trøfler som en ingrediens i sine retter. Bruno står for det svarte og mystiske i den ellers så lyse og vennlige provençalske tilværelsen.
– Trøfler er livet mitt, sier han når han møter meg i en fullstappet restaurant med samme atmosfære som Theatercaféen i Oslo. Først får jeg oppleve kjøkkenet med seks kokker og en norsk lærling som jobber på høygir. Deretter blir jeg plassert ved et bord som binder sammen kjøkken og restaurant og blir servert en treretters som bare må oppleves. Først tyrkiske sjøkreps med trøfler og skalldyr og en utsøkt saus av hvite trøfler. Deretter bakte poteter med skavede trøfler, trøffelkrem og trøffelolje. En rød Chateau Rasque 1999 ledsager den faste føden feilfritt, og måltidet avsluttes med La Tarte Tatin med svarte trøfler. Det sies at det er villsvin som graver opp trøflene fra jorda, så Brunos påstand om at trøfler opprinnelig var hverdagsmat for de fattige er kanskje ikke så usannsynlig.
Bruno skjønte fort at trøfler kunne bli et symbol på kulinarisk velstand og startet eventyret med restauranten i huset til sin mormor. I dag arbeider 50 personer her, og Bruno foredler årlig sju tonn trøfler på sine ærverdige trøffelspisesteder.
Etter at jeg har vært i kulinarisk paradis, blir jeg bedt opp til familien Brunos egen private hule. Kone og sønner stiller opp, og det er hilsing og kyssing, fotografering og boksignering. Bruno er kjent for å gå mot strømmen i sitt matfag, men sosialt er han raus og karismatisk. Det blir en lang ettermiddag med iskald tørr rosévin fra Côtes de Provence blant annet i selskap med kokkelærling Kristoffer fra Oslo under det grønne vinløvstaket på Brunos takterasse.
En by for høsten blir den kalt. Jeg er på vei til en av de mest innbydende landsbyer i Provence, en gyllen by. Jeg kjører nordover fra Aix-en-Provence, krysser elven La Durance og kjører rett inn i den provençalske drømmen. Nå er jeg i det ekte Provence – i pur idyll. Jeg passerer den lille restaurantbyen Lourmarin med et vell av nytelser for gourmeter, men skal videre. Jeg svinger rundt Bonnieux og Lacoste, og etter hvert går det bare en vei, nemlig oppover. Så ligger den der – på latin Viscus Russulus – eller Roussillon, som den heter i dag. Åstopplandsbyen er en by full av oker, og sterke farger i røde, gule og oransje nyanser på arkitekturen gir et surrealistisk preg som får meg til å tenke på fjell og ørken i Arizona. Mens strømmen av turister om sommeren er enorm, har jeg de folketomme smugene og buegangene fra middelalderen for meg selv i dag. Roussillon er varm og fyldig midt i november, og husene i byen påstås å være malt i 17 nyanser av oker.
Når jeg rusler rundt i smugene, virker det som om hele byen er malt av kunstnere, og byen innbyr til bruk av langsom tid. Etter hvert inntar jeg lunsj på Café des Coleurs – malt i oker også innvendig, til og med toalettet er i oker. Ute i hagestuen serveres den berømmelige provencalske lunsjen. Ved ett nabobord sitter en forfatter og rabler ned sine notater. Ved siden av sitter to kunstnere og diskuterer høylytt før de rusler over til atelieret på motsatt side av torget. Jeg nyter mine fylte grønnsaker i godt selskap med en rød vin fra Chateau-neuf-du-Pape like ved. Synet av en surrealistisk arkitektur anlagt på røde klipper og et irrgrønt pinjekledd landskap bak er sterk kost, og jeg forstår meg lite på forfatteren Samuel Beckett som kjedet seg slik da han søkte tilflukt her under 2. verdenskrig at han fikk nervøst sammenbrudd. Han kunne likevel ikke dy seg for å nevne Roussillon i dramaet «Mens vi venter på Godot».
Himmelen åpner seg når jeg setter meg inn i bilen for å sette kursen mot Aix-en-Provence. Når det regner her, regner det virkelig. Det passer med en tur til vannets by i dag. Byen har navn etter latinske aqua, altså vann. Romerne anla Aix på grunn av kildene, men moderne turister tror navnet kommer av springvann og fontener, som du støter på overalt. På vei til Aix passerer jeg vinmarker under vann, og pusserne på bilen sliter med å holde vannet unna. Franskmennene kjører like fort motorveien selv om det regner, så jeg velger de mindre sideveiene. Når jeg nærmer meg byen, får jeg øye på Sainte Victoire, fjellet som har trollbundet kunstnerne med sine rare, takkete formasjoner, skapt for en annen verden.
Jeg kommer meg etter hvert inn til hjertet av Aix-en-Provence, til Cours Mirabeau, kalt «verdens vakreste hovedgate». Den omkranses av mektige platantrær og intime kafeer på den halv kilometer lange snorrette strekningen. Cours Mirabeau er bygd etter klassiske prinsipper, den er like bred som høyden på bygningene på hver side. Helheten betar en stakkars lykkejeger, så det er bare å gli rolig ned på den franskeste av alle franske fortauskafeer, Les Deux Garcons. Det var her Paul Cézanne og de andre kunstnerne ga hverandre impulser og motiver når de søkte seg vekk fra livet foran malerterpentinen. – Jeg kan ikke forestille meg et mer vidunderlig sted å være, skal Cézanne visstnok ha sagt.
Så der sitter jeg og lar det sorgløse dagdriverlivet gripe sjelen. Å flanere betyr å ha en sorgløs, åpen dag som du bare lar drive av sted. På Cours Mirabeau flanerer du. Man møtes, kysser de tre obligatoriske kyss på kinnene – venstre, høyre, venstre – og nyter timene ved kafébordet for å se og bli sett. Den franske elegansen i empire og art deco blandes naturlig med sydlig folkeliv, og det blir ett glass vin og enda ett, og midt i november lar jeg humla suse og småspiser et par calissons, byens søteste kjennetegn, spesielle mandelkaker formet som ovaler. Du får dem overalt i Aix.
I enden av hovedgaten ligger La Rotonde med den enorme fontenen, og bak meg har jeg det eksklusive shoppingstrøket med trange gater og butikker. Ingen magasiner med blinkende neon å se så langt synet henger med. Tvert imot en by full av kultur med over hundre kulturfestivaler hvert år. Hundrevis av gallerier forteller også at jeg befinner meg midt i den moderne kunstens vugge. Hit kom kunstnere fra hele verden etter 1. verdenskrig og prøvde å gjengi landskap og motiver med kraftige strøk og lysende farger, og det har de greid. Nå er Aix blitt et senter for all kultur i Provence, eller Provincia som romerne egentlig døpte området.
– Begrensning er nøkkelen til all nytelse, har filosofen Søren Kierkegaard uttalt. I dag er vinsmaking på min beskjedne dagsorden, og Kierkegaards refleksjon synes å passe godt. En spasertur unna mitt private rede i Gonfaron ligger Domaine de la Lauzade, et av mange symboler på at vindyrking har fått et oppsving i det siste. De rosa vinene, adelsmerket i Provence, har alltid vært gode, men enda mer bemerkelsesverdig er det at de røde nå er i ferd med å slå igjennom. Lauzade er et eksempel på en vingård som satser på begge og leverer varene. Her starter jeg smakingen med en rosa fra 2001 og ender opp med rød fra 1993. Vinsmaking tar tid, det skal diskuteres, sammenliknes og skrytes, og selvfølgelig kjøpslås. Det hele ender med en kasse rosa viner i baksetet til en pris enhver norsk polgjenger burde misunne meg.
Så bærer det videre til en mer anerkjent vingård. Like ved landsbyen Les Arcs ligger Chateau Sainte-Roseline. Her kan du velge mellom høykvalitativ rødvin, Chagalls mosaikkbilder, Giacomettis skulpturer eller bare religiøs hengivenhet i det privateide klosteret. Jeg blåser i Kierkegaards advarsler – jeg velger alt sammen – og årstiden gjør at jeg får valuta for pengene.
Senere på dagen sitter jeg på torget i Les Arcs, og mine forsøk på øyekontakt med de gamle gutta med metallkulene gjør at jeg blir invitert på et slag boule. Jeg tildeles tre store kuler og en liten – la cochonette – som betyr grisunge. Jeg kaster grisungen ut i det tilmålte området mellom 6 og 11 meter unna og gjør meg klar til å kaste min første kule så nær grisungen som mulig. Da kommer den lokale kaféeieren ruslende over torget med et brett med pastis til de gamle gutta og meg. Vi lar grisunge være grisunge og glemmer kulene for en stund. Samtalen går livlig om den nye slakteren i byen. Det blir sikkert tid til å ta opp spillet igjen i løpet av ettermiddagen…