TOTAL kommunikasjon
Camilla Colletts vei 1
0258 Oslo
Mobil: 920 80 380
bernt @ total-kommunikasjon.no
Hun drømte om Siena. Spektakulære, sensuelle Siena. Midt i november. Å nyte sin capuccino på en italiensk kaffebar og slå av en prat med baristaen uten å stotre. En språkreise gjorde det mulig.
Tenk på en hustrig novemberdag i Tromsø. En sær blanding av regn, sludd og snø pisker gjennom Storgata og får folk til å ønske seg langt av gårde. Til andre steder. Andre lyder. Andre mennesker. Et annet språk.
Tenk på en drøm. 500 mil sørover. Vi er i Siena, i hjertet av Toscana, middelalderbyen som står øverst på ønskelisten over alle byer i Italia. Tjue grader pluss i november. Lunsj på brosteinsteppet på Il Campo, Italias vakreste piazza. Og der, med et glass vino rosso i hånda og en bruschetta på bordet, sitter Torill Berg fra Tromsø. Så nyforelsket som det går an. I det italienske språket.
Det kunne vært fristende å fortsette der. Å skrive om ren middelalder. En by som ikke er iscenesatt til ære for turister, men er dønn ekte vare. For Siena er som et levende museum med imponerende gotiske kirker og palasser hektet sammen av trange smug som bukter seg gjennom porter og buer opp og ned byens tre hovedgater. Hele denne herligheten er omkranset av en kolossal bymur, skapt for å beskytte Siena mot erkefienden i nord – selveste Firenze.
Men med Torill begynte det ikke i Siena, det hører du på navnet hennes. Det begynte i Hobøl, det bortgjemte veikrysset der vi trodde hovedflyplassen skulle ligge før noen fikk fikset det slik at den ble lagt på Gardermoen. I Hobøl vokste hun opp og gikk på Askim Videregående før hun flyttet inn til Oslo og ble nesten dataingeniør og fikk jobb i et firma som leverer utstyr for røykdykking. Så skjedde det som skjer, også i røykdykkerfirmaer. Ingen røyk uten ild. En flamme ble tent, og hun giftet seg og flyttet til Tromsø samme år som OL-flammen ble tent på Lillehammer.
Og det er da interessen for Italia og det italienske begynner å ta form i Torills liv. Å flytte nordover kombineres med ferier sørover, særlig Toscana, og hun blir stadig mer fascinert. Av måten de byr på seg selv på. Kroppsspråket. Bruken av armer og bein kombinert med det vi på dårlig norsk kaller laidback. Det tydelige språket. Konsonanter harde som stål, likevel så satans vakkert at Torill faller pladask og blir livsvarig venn med italienerne.
Ti år av Torills liv går sin gang med jobb og barnefødsel, før hun starter Tromsø Event høsten 2004. To år senere starter hun et annet firma: Toscana Reiser. Nå er det ingen vei utenom. Hun må lære seg det språket hun har drømt om i så mange år.
Å lære et nytt språk er mye lettere når du bor der de snakker det. Torill får brosjyren til Språkreisebyrået i hånda på Reiselivsmessen, og der finner hun tilbudet hun har lett etter. Nybegynnerkurs i italiensk på Scuola Leonardo da Vinci i Via del Paradiso i Siena. Bare navnet på skolen og gaten og byen er nok. Hun melder seg på det som skal vise seg å bli noen intense uker i november. Drar alene på språkskole og kommer i klasse med de andre som har dratt alene på språkskole for å lære seg italiensk. Bonnie fra Australia. Rainer fra Tyskland. Gertraud fra Sveits. Eva Margerita fra Brasil. Og en håndfull til som er sultne på italienske sostantivi i maschili og feminili.
”Sono norvegese” er det første hun lærer når kurslærer Franco spør hvor hun kommer fra. ”Jeg er norsk.” Hun spør om hjelp på engelsk, og får en skuldertrekning fra Franco til svar. For nå er det kun ett språk som gjelder. Det er bare å åpne kjeften og kaste seg utpå sammen med de andre som har kommet alene til Siena med den samme drømmen som Torill.
Men en språkskole i Siena er mer enn språk. Torill går på skole fra klokka ni til halv ett. Så er det lunsj før hun kanskje deltar på språkskolens arrangementer om ettermiddagen. Det er besøk på vingård for å prøvesmake Brunello, den lokale, verdensberømte vinen. Det er konsert i Santa Maria della Scala, kirken som tar pusten fra deg enten du vil eller ei. Det er 332 trinn opp til toppen av byens klokketårn og stå der og svaie og se utover ren middelalder. Og det er heldagsekskursjoner for å innta Chianti og Montepulciano og hva de nå heter, alle de bølgende områdene Toscana er så viden kjent for.
I Fredrikstad og et par andre festningsbyer snakker folk om å mingle på vollane. Torill lager sin egen versjon av ordtaket i Siena. Hun løper på vollene på det gamle Medicifortet når dagen er på hell, og er ikke alene. Det er her sieneserne selv trimmer når de finner det for godt. Eller hvis. De tar seg like gjerne en tur ned i Enoteca Italica Permanente, som gjemmer seg i Medicis mørke kjellervelvinger. Torill er ikke noe unntak. Ikke her heller, glad i vin som hun er. Her snuser hun rundt mellom 1000 kvalitetsviner fra hele Italia, og prøvesmaker mot å betale en euro per glass.
Eller kanskje hun like gjerne tar en Brunello til et måltid god mat sammen med noen av de andre på språkskolen når kvelden kommer. Hun finner sin faste ristorante, og det er ikke en hvilken som helst en. Det var her Tore Andre Flo stakk innom når han var stjerne i Siena for noen år siden. La Taverna di Cecco er stedet for stemning. Her henger helsider om Flo på veggene, og her serveres pasta og pizza som kunne fått stjerner i hvilken som helst matguide. Og for å gjøre ting skikkelig (blant venner er Torill kjent for å gjøre ting skikkelig) går hun på fotballkamp på søndag og ser Siena spille mot selveste Fiorentina. Hun lar seg rive med så voldsomt at når Siena leder 1-0 ved pause, tør hun ikke se mer og løper ut av stadion for å slippe å se hvordan det går. Det er den offisielle versjonen. Men sikre kilder sier at det var en helt annen grunn. Klesbutikkene har langåpent på søndager i Siena, og Torill har svart belte i shopping og rimelig overvektige kofferter når hun reiser hjem fra Siena.
”Jeg har vært mye i Italia, men ved å forstå litt mer av språket kan jeg ta inn inntrykk på en helt annen måte. Nå skjønner jeg enda bedre hva jeg er så glad i med dette splittergale landet,” sier Torill og reiser seg fra den lange lunsjen vår på Il Campo.
Hun ser utover en diger plass formet som et slags teater, der scenen er byens rådhus, Palazzo Publico. Foran rådhuset ligger piazza Il Campo som en skrånende kjempevifte, omkranset av middelalderbygninger. Det er her palioen, et spinnvilt hesteveddeløp med fargerike opptog, konservative seremonier og øredøvende musikk foregår hver sommer. Det har den gjort i mer enn tusen år, blant annet fordi det er en enestående anledning for sieneserne til å stenge plasser og smug og dekke bølgende langbord med hvite servietter, blomster, chianti og lokale retter vi bare kan drømme om i Tromsø.
”Å gå på språkskole var en veldig positiv erfaring. Vi jobbet i små grupper, og det gjorde at hver enkelt fikk snakke mye. I tillegg til språket får du mange hyggelig bekjentskaper når det er lagt opp på den måten. Dette er egentlig en fantastisk kombinasjon av ferie og skole,” sier Torill når vi går oppover hovedgaten Banchi di Sopra. Sola faller skrått ned på klesvasken som henger i sidesmuget mens hun forteller at hun har bodd privat hos en vertsfamilie som ikke visste hva godt de skulle gjøre og har bedt henne på middag flere ganger. En språklig utfordring, det også. Den daglige skoleveien fra Via del Pignatello til språkskolen er fem minutters gange i middelaldersmug. På veien er hun innom sin faste kaffebar og tar med seg en dobbel cappucino å trøste seg med hvis hjemmeleksa ikke helt samsvarer med fasiten.
Torill har gjort alvor av en gammel drøm. Nå kan hun snakke med baristaen når hun vil ha seg en kaffe. Eller bestille akkurat det hun vil ha når hun er på ristorante di Cecco. Og vil hun shoppe, er det i hvert fall ikke språket som stopper henne ...
Og så fikk hun Siena på kjøpet. Skjønne, middelaldrende Siena. Toscanas hjerte. Hun har opplevd noe hun kommer til å huske lenge. Ikke bare på grunn av italienske glosene. Språkreisen var så mye mer. Den var varme i november. Mennesker fra hele verden med samme ønske. Og med samme glede over å lære noe nytt, selv om det er så enkelt som å fortelle hva du har tenkt å bruke ettermiddagen til. På italiensk. Ingen andre fikk forstyrre Torill de ukene hun var i Siena. Kanskje det var det beste. Å komme bort og konsentrere seg om noe nytt. Hun ble ikke utlært, men er på vei. Og kommer garantert tilbake. Ciao, Siena! Arrivederci, Torill!