TOTAL kommunikasjon
Camilla Colletts vei 1
0258 Oslo
Mobil: 920 80 380
bernt @ total-kommunikasjon.no
Gi han en glefsende isbjørn. En uberegnelig hvalross. En råk å krysse. Et 360 meter dykk i Nordsjøen. Eller en satans skruis. Børge Ousland bare må ha det.
Han er vår tids største polfarer. Har krysset både Arktis og Antarktis alene. Fotsporene til Roald Amundsen var en gang i tiden enorme. Nesten uoppnåelige. Ikke nå lenger. Listen over Ouslands ekspedisjoner de siste 25 år er rett og slett imponerende, og superlativene hagler. Legendarisk. Banebrytende. Gripende. Selvsagt er han også medlem av National Geographic Societys eksklusive stall av foredragsholdere. Hva er det egentlig som driver denne mannen videre når andre kaster inn håndkledet?
– En iboende nysgjerrighet, tror jeg. En vedvarende lyst til å bryte grenser, prøve seg på stadig nye fysiske utfordringer. Se hvordan det ser ut på den andre siden. Strekke strikken så langt som mulig. Jeg tror på det å krysse innbilte grenser. Å følge drømmer. Å aldri gi opp. Å være sta. Sier Ousland. Det har vært en gradvis prosess. Hele tiden små steg for å krysse de innbilte grensene. Av og til et kvantesprang. Behovet for utfordringer har alltid vært der. Og tro det eller ei, det hele startet på Nordsjøens beksvarte dyp …
Han vokste opp på Nesodden, og tok dykkerutdanning etter gymnaset. Pilene gikk én vei, det var åttitall og jappetid, og det svarte gullet i Nordsjøen skulle opp. Metningsdykkene var flere hundre meter dype, og ett av dem er det øyeblikket han husker som det farligste i sin «karriere». Han fikk ikke nok luft, gassen ble for tjukk og han fikk panikk. Men så, på beste Ouslandske vis, hentet han seg inn. Å ramle ned i en dyp bresprekk, å omringes av skruis samt å gå gjennom isen uten å være forberedt er også høyt på listen over det han kaller «relativt farlige øyeblikk».
– Jeg velger meg Nord, sier han på spørsmålet om Nord- eller Sydpolen. Helst ville han ha valgt begge. Sydpolen med sin storslåtte, likevel noe ensformige natur, som setter store mentale krav når du er alene. Det skjer mer på Nordpolen. Den fascinerende skruisen, det er mye mer som kan gå galt, det er viktigere å være på alerten. Og det er jo ikke minst dette polarekspedisjoner handler om. Å være årvåken.
Årvåkenhet bidrar til sikkerhet, noe Ousland er ekstremt opptatt av. Ikke bare fordi han er gift og har tre barn, men også fordi det er første bud i det verdigrunnlaget han bygger sine ekspedisjoner på. For å mestre må sikkerhet være i høysetet, og da er utstyret viktig. Han bruker mye tid på å teste utstyr, ekstreme saker du ofte ikke får kjøpt over disk. Teknisk sett må utstyret være optimalt, enten det er et par ski, formen på en pulk, en svømmedrakt som skal oppfylle ekstreme krav eller klær som skal stå imot kuling i femti kalde grader. Og selvsagt tenker han alltid vekt …
– Da jeg krysset Antarktis alene, hadde jeg 187 kilo i pulken da jeg startet, blant annet mat for nitti dager. Drikke er greit, jeg smelter snø, og grunnutrustningen veier cirka 80 kilo, sier Ousland. For å kunne gjennomføre ekspedisjonene holder han seg i «sånn passe form», før start ligger han på 15 timer trening i uka. Å trekke bildekk er grunntreningen for å trekke pulk i ti timer i strekk, men Ousland er ikke kresen. En blanding av padling, sykling og løping er bra, og han tar seg gjerne en time spinning innendørs.
Han er kjent for å stå alene, men har også bevist at han kan samarbeide med ulike polare personligheter. I 2006 ble Ousland og Mike Horn fra Sør-Afrika de to første som nådde Nordpolen vinterstid uten etterforsyninger. Stummende mørke, lumsk is, råker som måtte forseres, hodelykt halvannen måned i strekk, flere isbjørnbesøk, brukne ski og minus 40 grader i tillegg til en infeksjon som nær tok livet av Horn er bare noen av ingrediensene i en ekspedisjon som satte store krav til teamwork. Ekspedisjonene med Thomas Ulrich fra Sveits er også eksempler på at en fjellklatrer og en polfarer kan få til det utroligste når de samarbeider. Og har han ikke fått nok når han lander på norsk jord etter en ekspedisjon, tar han seg gjerne en sykkeltur, for eksempel fra Bodø til Oslo.
Nå er han i gang med å krysse verdens tjue største isbreer sammen med franske Vincent Colliard. På sine ekspedisjoner har han sett hva den globale oppvarmingen fører til, og er blitt et sannhetsvitne om klimaendringer. Mens de andre ekspedisjonene har handlet om å bryte grenser og føre polartradisjoner videre, har Ice Legacy et overordnet verdigrunnlag som dreier seg om å ta vare på klima. Han vil videreføre alt han har lært, og kommer med en bok i høst som inneholder alle detaljene om ekspedisjonene hans. Sannsynligvis klarer han ikke å skjule abstinensen for skruis og isøde i boken. For poenget er egentlig enkelt: Vi må bruke og elske naturen vår akkurat slik den er.