TOTAL kommunikasjon
Camilla Colletts vei 1
0258 Oslo
Mobil: 920 80 380
bernt @ total-kommunikasjon.no
– Jeg må holde det gående. Ellers er det slutt. Og heldigvis har jeg vanskelig for å si nei. Jeg æ’kke så enkel hvis jeg bare blir sittende på en stol. Det kler meg ikke.
Opp klokken seks. Ut på tur med bikkja et par timer. Pugge på en times monolog. Stå på scenen alene. Skrive sin egen biografi. Fyke rundt i førjulsstria for å signere boken. Fem kirkekonserter med Barrat Due & Co. Spille tennis, ski og golf. Nei, vi snakker ikke om en kjendis i midtlivet. Mannen er 86, og sto på scenen allerede i 1933!
– Sokrates var en kjempeutfordring. Det tar lengre tid enn før, det er egentlig den store, lille forskjellen. Jeg måtte ut i skauen om mårran med bikkja og gå inn monologen. Være alene. Det med monolog er utfordrende, du har bare deg sjøl, ingen til å hjelpe deg. Men det er verdt det. Publikum gir meg jo en vanvittig energi, sier Toralv Maurstad, aktuell på Nationaltheatret med Sokrates’ forsvarstale av Platon.
– Jeg mener, jeg ser jo at folk rundt meg forfaller. Jeg er ikke født til lediggang, og tar det nesten for gitt å være aktiv i høy alder. Moren min ble 97, og pleide å si at selv om faren min døde av slag som 71-åring hadde han rukket å leve mange liv. Jeg har vel vært heldig med genene. Og så handler det om å balansere. Jeg lever sterkt fortsatt, og har kjørt hardt i mange år, men samtidig har jeg gledet meg over livet og alle de jeg har hatt rundt meg, sier han.
Han er aktuell med boken om sitt eget liv, og har gitt den undertittelen – for et liv! En bra tittel. Han har vokst opp midt i det, med foreldre på scenen og teatret som sitt annet hjem. Opplevde hvordan mor og far tok med seg instrumentet sitt hjem, scenekunsten, hvordan rollene påvirket livet deres og vice versa. Og så ble han offer for det selv, ble skuespiller på livstid. Han skriver om historier fra livet sitt i boken, ting han har opplevd, roller han har hatt på og utenfor scenen, for eksempel da han som ung mann ble erotisk opptatt, men ikke lyktes fordi han var for sjenert. Jo da, det er faktisk Toralv vi snakker om.
– Jeg har alltid kombinert pugging av nye roller med fysisk aktivitet. Lest og pugget mens jeg har gått i skauen, hugget ved, snekret og puslet. Jeg har bygget tun og hus, hatt alle disse idrettsaktivitetene, og tror kombinasjonen av å bruke hu’e og holde kroppen ved like er oppskriften på et godt liv. Jeg får faktisk dårlig samvittighet når kroppen forfaller, og prøver i all beskjedenhet å holde den ved like.
Han synes det er viktig å jobbe, nesten nødvendig, han er frilanser. Når pausene mellom jobbene kommer, blir han ikke så enkel å ha med å gjøre. Aktivitet og energimengde må holdes oppe. Så forteller han historien om faren og fela, to sider av samme, livsbejaende sak. Hvordan faren fikk slag, ikke kunne spille på fela lenger, og ble deprimert. Musikk var jo næringen! Hvordan han gjorde comeback i Brand av Ibsen, og lammelsen slapp tak da den psykiske påkjenningen var som størst. Det er sånn med Toralv, også. Å spille gir han en slags stamina, holder han fysisk vital, uansett hvilken årstid av livet han er i.
– Jeg ville ikke gjort så mye annerledes. Det måtte kanskje vært at jeg brukte for mye tid som teatersjef, jeg fikk etter hvert nok av møter og forhandlinger. Jeg takker gud for at jeg gikk tilbake til talentet mitt: Å spille på scenen. Det var riktig, sier han, og forteller plutselig hvordan han opplever å ha bedre tid til å nyte naturen, livet, og opplever naturen sterkere. Kanskje fordi han har bedre tid, eller kanskje det ligger en visshet der om at det ikke er så lenge igjen. Han føler at han har fått et annet perspektiv på livet etter hvert som han er blitt voksen (blir han noen gang det?), og frykter ikke døden. Det lengste han har kommet, er å tenke på om han kommer til å bli redd for døden noen gang. Og i mens skal Toralv fortsette med det han er født til: Å stå på scenen og få publikum til å tenke – for en mann!