TOTAL kommunikasjon
Camilla Colletts vei 1
0258 Oslo
Mobil: 920 80 380
bernt @ total-kommunikasjon.no
Han bor på 1300-tallsslottet Vincigliata i Toscana, og leker seg med vin og
etiketter. Men det ble for mye for amerikanerne når han kalte sin egen vin
Soffocone – slang på italiensk for blowjob. På etiketten sitter en naken kvinne på
knærne.
Og oppe i tårnet på slottet sitt sitter norsk-italienske Bibi Graetz og smiler når vi ber han å forklare. Han er vokst opp i et katolsk land med norsk mor og israelsk far. Ifølge troen skal ikke katolikkene ha sex før ekteskapet. I hvert fall ikke i eget hus. Men så har det seg slik at rundt Vincigliata er det en vakker skog med sypresser. Når Bibi var liten, spionerte han på forelskede par som parkerte bilene under sypressene og elsket. I voksen alder ville han hedre dem med vinen Soffocone. Når amerikanerne fikk høre betydningen, tolket de etiketten så bokstavelig at han endret den for at vinen skulle bli solgt i USA.
Det var kunstner han skulle bli. Han hadde ikke noe valg. Faren hans, Gidon Graetz, som kommer fra Israel, har spredt skulpturene sine utover hele kloden. Moren hans er norske Sunniva Rasmussen, også kunstner. Bestefaren, Wilhelm Rasmussen, er en av de mest kjente norske skulptører, med monumentale skulpturer av Olav Trygvason i Trondheim og Sagasøylen, en søyle dobbelt så høy som Monolitten. Den skulle stå på Eidsvolls plass foran Stortinget, men ble gjemt bort et sted i Gudbrandsdalen fordi Wilhelm sympatiserte med Nasjonal Samling.
Han var den av søskenene som ble boende på slottet. De er fire, de tre andre er etablerte kunstnere i Berlin, Paris og på New Zealand. De er selvsagt også gift med kunstnere. Full kreativ pott hele veien, med andre ord. En kunstnerisk karriere var også staket ut for Bibi. Barn får ofte småpenger for å hjelpe til i huset, Bibi fikk det av faren når han malte. Det ble fem år på Kunstakademiet i Firenze og studier av glassmalerier i Paris. Han var best i klassen, og professorene strødde rundt seg med superlativer når det gjaldt talentet. Det de ikke visste, var at han ble overrasket hver gang de tolket strekene hans. Han hadde tegnet uten å legge en mening bak det. Bare hatt det gøy. Og trodde han skulle fortsette med det. Men så skjedde det noe.
På begynnelsen av nitti-tallet finner familien Graetz ut at de vil bruke slottet sitt til ulike aktiviteter. Med en fantastisk beliggenhet i Fiesole-åsen over Firenze egner det seg godt til selskaper og brylluper, og hele tiåret preges av dette. ”Alle” som betyr noe i Toscana, blir oppmerksom på Shakespeare-pittoreske Vincigliata med rustninger, gamle kårder og et spøkelse eller to i veggene. Det blir det kuleste stedet for utstillinger, brylluper og store selskaper. Familien etablerer sitt eget catering-selskap, og det er heftige tider på slottet. Og midt i all viraken står kunstner og eventsjef Bibi.
– Jeg fikk etter hvert nok av det. Slottet var ikke lenger vårt eget hjem, men alle andres. Jeg begynte å se meg om etter noe annet å gjøre, sier Bibi. Rett før tusenårsskiftet treffer han norske Benedicte, som tilfeldigvis kommer forbi Vincigliata som interrailer. Han gjør som faren, og gifter seg med en norsk kunstnersjel. Samtidig er leiekontraktene de har på vinmarkene rundt Vincigliata i ferd med å gå ut. Familien må ta stilling til hva de ønsker å gjøre videre. De har laget vin til husbruk der til alle tider, men har aldri satset på å lage kvalitetsvin.
Bibi bestemmer seg for å lage vin. Men han vil ikke lage traktorvin, som han selv kaller det. Han satser på eksklusiv vin i luksusklassen. Vinstokkene vokser tett og må stelles for hånd. Hver vinstokk får bare produsere én kilo druer i året. Ekspertene kaller det galskap, og Bibi svarer med å kalle den nye vinen for Testamatta, som betyr ”gal i hodet”. Han har ingen kunnskap om vin, og ansetter vinmaker Alberto Antonini. Selv har han akkurat den lidenskapen som skal til, og det går ikke lang tid før godordene hagler over Testamatta. I 2002 blir den kåret til beste rødvin på Vinexpo i Bordeaux av verdens mest anerkjente eksperter. Halvnorske Bibi har inntatt rødvinstronen!
– Vin er som kunst. Du kan putte så mye penger du vil inn, men du har ingen garanti, sier han, og ser utover Firenze. Det er ikke så nøye, bare han får fortsette å leke. Han har ikke spart én euro i løpet av de årene som har gått med til produksjon av kvalitetsvin. Motivet har ikke vært å bli rik, men å eksperimentere seg fram til noe unikt. Og det har han greid. Mens hans Colore 2005 er kåret til Italias dyreste vin til den nette sum av 4575 kroner per flaske, har hans langt rimeligere Casamatta (betyr galehus) blitt en suksess på Polet her i Norge etter lanseringen i fjor sommer. Den koster bare 99,50, og ”alle” skal ha den fordi de får både god vin og en porsjon galskap på kjøpet.
Porten inn til Castello de Vincigliata er flankert av to løver av stein. Et høytidelig uttrykk slår fast at de vokter slottet og den velstelte italienske hagen med fontener og vakre trær og blomster. Både alvorlig og jålete, på en måte. Men Bibi selv finnes ikke jålete der han sitter i Drillo-pæler, en flekkete bukse og t-skjorte. Han lager druene akkurat slik han vil ha dem. Han koker, søler og smaker det til. Alltid lekende, og med et skøyeraktig glimt i øyet.
– Bibi har alltid vært et menneske som synes godt, sier de som kjenner han. Enten det var på Kunstakademiet eller i perioden da slottet var alle andres slott. Bibi stod i sentrum, og var aldri redd for å prøve nye ting. Det har han fortsatt med når han lager vin. – Jobb skal være en lek, sier han, og leken har som kjent ingen grenser. I et så konservativt miljø som vinproduksjon, er han unik. Få andre tør å se muligheter i stedet for rammer på den måten han har gjort det. Det har gitt han en kometaktig internasjonal berømmelse.
Konkurrentene kaller han en rebell i bransjen. Én grunn er etikettene, som han maler selv. De spruter av gutteaktig livskraft og fargeprakt, og synes godt blant alle A4-variantene de konkurrerer med. Men den viktigste grunnen er sannsynligvis at han mangler angsten for å mislykkes. Uansett hva han gjør. Samtidig er han perfeksjonist. Bor du sammen med en norsk dame så snakker du flytende norsk. Dermed basta. Han har tre barn fra seks år og nedover. Alle snakker norsk i tillegg til italiensk.
– Du må få med at når jeg først får dilla på noe, er jeg helt solgt, sier Bibi når intervjuet nærmer seg slutten. Jo da, det har jeg skjønt, tenker jeg og ser meg rundt. Overalt drager og våpenskjold, fresker og dekorasjoner. I det hele tatt en romantisk føydal festning. Men det er noe helt annet Bibi tenker på. Man blir kanskje ikke akkurat født med ski på beina i Firenze, men Bibi har gjort noe med det. Når vinteren kommer og druestokkene hviler, tar han turen til leiligheten i Oslo for å gå på ski i Nordmarka. Kanskje er det en slags arv på morssiden. Oldefaren hans var bakermester ved det som het Holmenkollens Sportsstue på slutten av 1800-tallet.
– Hva blir det neste, spør jeg når vi reiser oss etter intervjuet. Han svarer at det neste er han i gang med. Han har tatt mål av seg til å lage hvit kvalitetsvin av druer fra øya Giglio ute i den toscanske skjærgården. Jeg har vært der, det er en steinkoloss av en øy. Karrig vegetasjon. Brutalt bratte skråninger av tørr grus og granitt. Her vil han plukke de beste druene, kjøre dem i kjølebil til vinkjelleren på Vincigliata, og utvikle en hvitvin som skal få folk til å miste pusten. Og så skal han lage Spumante, en sprudlende vintype. Og når han har utviklet alt han drømmer om, er han ferdig med vin. Da skal han gjøre noe annet, sier han. Han vet ikke hva. Bare at det må være noe lekent. Og at det må være et element av galskap i det. Ekte galskap.